De siste tjuefem år og vel så det, har den over åtti år gamle Clint Eastwood kun medvirket i sine egne filmer. I denne, som på norsk har fått tittelen "Tilbake i spill", er han "bare" en av produsentene.
Han spiller en skikkelse han har gestaltet tidligere: En sta mann, som synes allting var mye bedre før. Som har en gretten omgangstone, som vet all ting best selv, som nekter å akseptere alderdomstegn på sin egen kropp og psyke. Og som overhodet ikke vil ha noen hjelp utenfra.
Men: Med den ikke ubetydelige forskjellen at i denne filmen er typen dradd ut i karikaturen. Og det har tydeligvis ikke vært meningen.
Clint Eastwood tolker Gus Nobel , en talentspeider innen baseball. Han har tre måneder igjen av sin kontrakt. Flere i klubbens ledelse vil ha ham vekk, de mener at han er en dinosaur. Da han skal reise til North Carolina for å sjekke ut en mulig kommende stjerne og få ham til å signere for hans klubb, sender en gammel venn Nobels egen datter opp til ham for både å støtte ham og sjekke hans tilstand. Noe som betyr full krig. I første omgang...
Vel. Manusmessig er dette overtydelig skrevet, samtidig som det ofte føles magert. I tillegg har filmen sine stunder med sentimentalitet. Ikke i nærheten av gråtegrensen, neida, men det finnes en sentimentalitet innebygget i manuset som føles tykk som gammel fløte på stivnet grøt.
Regimessig har filmen en form for anonym slagkraft. Men med et såpass nerveslapt manus, henfaller både Clint Eastwood og hans medaktører iblant til overspilling.
Et venstrehåndsarbeid fra Clint Eastwoods side? Snarere en time-out, spør du meg.