Denne fransk/tyske filmen (kun tysk i produksjonen), signert Stéphane Robelin, defineres som et drama. Undertegnede våger å kalle den en dramakomedie.
For selv om den har dramatiske linjer både i bunnen og i situasjoner, er den samtidig både overstrålet og underbelyst av milde, sjenerøse humortoner.
La oss ta utgangspunktet: Fem eldre, franske mennesker, omkring 75 år alle sammen, beslutter seg for å flytte samme. De er to par og en enkemann. De flytter sammen i det ene parets store bolig. De har ingen regler, her finnes ingen vaskelister, ingen krav om å gjøre det ene eller det andre, fellesskapet består i middagene og i vindrikkingen.
De fem har sine individuelle problemer: Begynnende demens. Hjertetrøbbel. Den ene kvinnen har fått en kreftdiagnose, men sier ingenting om det. Sønnen til enkemannen er en pest og en plage. De føler de ser for lite til sine barnebarn. Lyder det kjent?
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er varmt og klokt fortalt, med en rolig rytme, iblant er selve fortellermetoden indirekte. Regissør Stéphane Robelin vet at en ikke behøver å skjære alt ut i grov papp. Men det varme og kloke tillater seg også å være humoristisk. La meg si det slik: Det er jevnlig det erfarne, rolige smilet en i så måte ser, det er ikke den store gapskratten en opplever.
Hva det egentlig handler om: Krangel, flørt, vennskap, samhold. Og om å eldes med verdighet. Dypest sett er det en film om å utvise respekt og romslighet ovenfor ens venner, til tross for åpenbare feil, svakheter, sterke forfallstendenser og stundevis eksentrisk oppførsel.
Alle skuespillerne tolker sine skikkelser med dyp forståelse og med noe jeg tror kan karakteriseres som mot. Filmen gir bevegelige og bevegende gjensyn med skuespillere en ikke har sett i filmer på årevis, blant annet Jane Fonda (74 år), Geraldine Chaplin (67 år) og den franske komikeren Pierre Richard (77 år).
Sluttscenen er et lite vidunder, både totalt hverdagslig og samtidig et symbol på alderdommens vesen.