Kvinnen som i det ytre er vellykket, omgitt av stor materiell velstand, er Helene, en høytstående representant for et legemiddelfirma.
Hun lever enslig og har et dypt behov for å adoptere et foreldreløst barn
Den andre kvinnen, Juana, er en indianerkvinne som nesten ikke eier noe som helst. Hun må haike inn til nærmeste tettsted, hun lever i en hytte ute på landet. En utkastelse fra hytta henger over henne som en bøddeløks.
Men: Hun har noe som er langt mer verdifullt enn materielle goder og fast eiendom: Hun har en 13-årig sønn.
De to kvinnenes veier krysses, mer skisserer vi ikke av handlingsstrukturen.
Det er en enkel og likevel usedvanlig tiltalende film.
Det er en film som eier en dyp harme, og slik sett er det en sterkt politisk film. En politisk film, fordi den forteller om enkeltskjebner som er ofre for et politisk system. Et system som tillater korrupsjon, menneskeutbytting, menneskeutnyttelse og ren kriminalitet i å ha «gode» vekstvilkår.
Filmen holder ikke opp noen former for ideologiske plakater, den tar ikke, ytre sett, politisk stilling.
Det hele anskueliggjøres gjennom bildene og teksten, bildenes og tekstens åpne varme og underliggende indignasjon.
Rent regimessig besitter filmen en rikt utnyttet bruk av både form og farge: vide bilder, mettede farger, når scenene er fra landsbyen og landsbyens oppland, kjølige, distanserte, nesten stiliserte bilder og tablåer når scenene er fra storbyen Buenos Aires.
Juan Solanas tar seg tid med menneskenes ansikter. Og i så måte må han — også! - være en meget dyktig skuespillerinstruktør. For alle rollene er gjennomført med omhu, ledighet og klokskap.
«Nordøst» er absolutt ikke en film der en ser etter underholdningspotensialet. Filmen er et verk om mennesker av kjøtt og blod, hjerte og nervetråder, en film til den stille opplevelsen og den lange ettertanken, helt uten digitale krumspring, effektbruk og/eller stjerner.
**Nordøst
Argentina 2005
Regi:** Juan Solanas
Skuespillere: Carole Bouquet, Aymara Rovera