Ved konsertstart var det oppholdsvær, etter en del solide regnbyger tidligere på kvelden. Ballet åpnet med «Creeping Death». Etter en times tid var det slutt på finværet, og det kom en solid regnbyge — uten at det så ut til å dempe stemningen.

Spilte Grieg

James Hetfield skrøt av Bergen: – Et nydelig sted med nydelige folk, sa han til jubelbrøl fra publikum.

Metallica hyllet også Bergens største komponist - Edvard Grieg - med en strofe fra «I Dovregubbens hall».

Avslutter med stil

Det ble superfinale med «Enter Sandman» og pyroeffekter. Hele Bryggen var røyklagt av alt fyrverkeriet.

Metallica gikk av scenen like før midnatt. Folk ropte «we want more» og ba om ekstranummer. Det fikk de: Først ute: «Last Carress». Samtlige som forlot området har store glis over hele ansiktet.

Vår anmelder Einar «Engelen» Engelstad er også strålende fornøyd.

Her er hans anmeldelse:

«Presis klokken ti låter tonene til Ennio Morricones filmmusikk fra «The Good The Bad And The Ugly» utover Koengen. Et unisont brøl lyder fra 22.000 godt kledde sjeler, for øvrig publikumsrekord. Et øyeblikk etter er vi i gang, og like mange par med armer heves taktfast over hodet. Metallica har vært i Norge sju ganger før, men for første gang er Bergen på turnelisten. Det blir et besøk som vil bli husket.

«Creeping Death» er første låt ut. «Die, die» roper publikum i kor på refrenget. Stemningen er magnetisk fra første stund. «For Whom The Bells Tolls» følger direkte etterpå.

En enorm storskjerm på minst hundre kvadratmeter i hele scenens bredde sørger for at selv dem som befinner seg nesten nede ved Bontelabo ser alt som foregår på scenen. En scene som er fullstendig fri for staffasje bortsett fra Lars Ulrichs trommesett helt forrest.

Metallica legger det meste av vekten på materialet fra de første platene, og holder seg i stor grad unna det som er produsert de siste 15 årene. Et nytt album, «Death Magnetic», skal etter sigende være på vei til høsten, men bandet venter tydeligvis med å gjøre noe derfra. Kanskje det er like bra, for storhetstiden på plate ligger nok omkring tjue år tilbake.

Det er aldri tvil om hvem som er sjefen på scenen. James Hetfield har en rå utstråling som fullstendig overskygger de tre andre, og bærer overhodet ikke preg av slitasje. Lars Ulrich både står og sitter bak trommesettet, og nærbildene på storskjermen etterlater ingen tvil om at dette er hardt arbeid. Sammen med bassist Rob Trujillo sørger han for et av de tetteste og hardeste kompene som noensinne har vært her i byen.

Etter en stund plukker Hetfield frem kassegitaren, og det er tid for «The Unforgiven». Allsang og hadde vi vært på en tørrere plass hadde det garantert også kommet frem noen lightere. Et par mindre regnbyger høljer ned i løpet av de to timene konserten varer, men publikum lar seg lite affisere. For stemningen er en helt annen blant forsamlingen enn på Kiss for en måned siden. Det låter så godt som det kan overhodet låte på en friluftkonsert. Gitarist Kirk Hammet drar også en liten versjon av «I Dovregubbens Hall» til ære for Grieg og Bergen. Men mest av alt er det god, gammel Metallica av det rå og brutale slaget.

Nok en ballade med «Nothing Else Matters». Her kan også Koengen teksten utenat. Det er tid for pyro og fyrverkeri, før Hetfield drar i gang med «One» med enda mer pyro inkludert.

Mørket har senket seg og da «Enter Sandman» kommer, vet vi at det nærmer seg slutten. Ny allsang, selvfølgelig. For en gangs skyld kommer lys og effekter til sin rett. Strengt tatt lar det vanskelig gjøre å overgå en slik avslutning, men folk vil selvfølgelig ha mer. Og det får de i form av hele tre ekstranumre.

Den beste konserten som noensinne har vært på Koengen. Jeg tror det, og jeg har vært på omtrent alle.»

(Bergens Tidende / Fædrelandsvennen)