KRISTIANSAND: På vei hjem fra teaterpremiere i går kveld måtte jeg stanse utenfor de prangende vinduene til et herværende glassmagasin. Det var godt å la øynene hvile på noe vakkert.

Det jeg hadde sett på Agder Teaters biscene var nemlig langt fra vakkert. Publikum ble geleidet ned i teaterbygningens underetasje via en bakvei som til fulle understreker nedstigningen i en underverden. Og der kan som kjent det meste skje.

Vi har sett det på middelaldermalerier, for eksempel av Hieronymus Bosch. Det vrimler av ekle kryp, sleipe mennesker gjør unevnelige ting med hverandre, lyset slipper bare glimtvis til og avslører da med nødvendighet de hesligste detaljer.

Vel plassert på tildelt plass i salongen på Biscenen befinner vi oss som tilskuere med innsyn i en ussel kjellerleilighet i en storby. Allerede før stykket begynner får man fornemmelsen av noe riktig ekkelt. Scenebildet er lurvete, skittent, gammeldags, bedritent.

Man skal bare være glad for at scenograf Huseth og kostymedesigner Ane Aasheim ikke har forsynt scenen med en lukt som står i stil med det vi ser. Helga Flatelands masker understreker alt det foran nevnte.

Fra en glugge høyt oppe på veggen siver en strime dagslys inn. Fra et enkelt Jesus-bilde på veggen overvåker Vårherre den minste bevegelse der nede.

Her lever mor og sønn, han en forkvaklet mannsling på 35 som aldri har vært utendørs, hun et uhyre av en mor som tilsynelatende har beholdt sønnen mest for å ha ham som sitt eget sexleketøy etter at mannen forlot henne da hun ble gravid for drøyt 35 år siden.

Hun forlater leiligheten kun med gassmaske. Luften ute tar nemlig livet av folk, har hun innbilt sønnen. Følgelig tør han aldri sette sine ben utenfor den ellers så inderlig låste døra.

Anne Ma Usterud er utsøkt vemmelig som moren. Slitt og sliten, dradd både her og der, fillete og sjusket, med et uttrykk som om livsglede er et fremmedord. Rollen som Bubby er en kjempeutfordring slik instruktør Landmark har villet utforme den, og Morten Løge spiller den med en art pervers bravour så det er bare å ta av seg hatten og gi honnør.

Bubby bruker den avstumpede moren som modell for sine følelser, og overfører sine elegant til katten. Og Morten Løge utfører det hele med rystende troverdighet.

Inn kommer så den bortkomne faderen, i skikkelse av Ole Geir Feste, denne gang i en særdeles sleip og vemmelig utførelse. Og dermed går Bubbys liv i stykker. Og morens.

Her skal ikke røpes hva som skjer, men dramatisk er det. Enkelt sagt kan en jo antyde at de middelalderske helvetesvisjoner er med sånn litt i bakgrunnen hele tiden, godt hjulpet av lyd— og lyssetting signert unge Simen Endresen og Jørgen Isaksen. Bad Boy Bubby er blitt en helstøpt forestilling som en ikke blir ferdig med i en fei. Den ligger og ulmer i bakhodet lenge. Spørsmålet er hvorfor den gjør det: Den uroer. Den er ekkel. Den er uestetisk. Og den stiller spørsmål.

Når Bubby til slutt begir seg ut i verden, iført farens dress og koffert, vet vi jo at det må gå helt galt. Men spørsmålet er om det i det hele tatt finnes en vei nedover fra dette kjellerlokalet. Mon ikke det bare går oppover etter dette?

Forestillingen anbefales på det varmeste, men ikke for de som bare vil underholdes når de går på teater.

Emil Otto Syvertsen

TEATER

Bad Boy Bubby

av Rolf de Heer

Bearbeidelse ved

Kristian Landmark

og Trond Arntzen

Instruktør: Kristian Landmark

Agder Teater, Biscenen