Tredje album fra Sordal , og kanskje deres svakeste. Enten det eller så er det forventningene som har blitt større med tiden.

For det er lett å ha forventninger til Stein Roger Sordal. Det skulle bare mangle. Hans talent er udiskutabelt både som sanger og sangskriver. Slik har det vært hele veien; enten han har holdt på med tøff rock med Green Carnation eller gitt ut album som Sordal eller som frontmann i Angels Motel. Det har vært grunn til å følge ham, noe det fortsatt er grunn til, men akkurat nå høres det ikke ut til han kan få noe særlig mer ut av bandet sitt, Sordal.

For dette er et band , og ikke et soloprosjekt. Men det er Stein Roger Sordal som har skrevet de fleste låtene, og det er han som synger. Kenneth Silden (tangenter), Bjarne Severinsen (bass), Tommy Jacksonville (trommer) og Michael Aadal (gitar) danner det eminente bandet. Lydbildet og arrangementene er forseggjort, og teknisk låter det selvsagt bra. Det er ikke det som er problemet med «New Dawn Old Horizon». Det er låtene som ikke holder. Melodiene. Det hviler en daff og tilbakelent stemning over hele albumet som kanskje passer når du ligger og døser i solsenga, men som i alle fall ikke gir meg noe særlig når jeg lytter. Slik var det første gangen, slik er det fortsatt etter femte runde. Det mangler gnist og energi her. For det må til når man spiller americana, som vi kan kalle dette. Noe som kan skape en nerve, noe som kan hekte og gripe tak i lytteren.

Albumet begynner for så vidt bra med den litt fengende «Della’s War on Men», men det tar seg sjelden eller aldri opp etter det. At noen av tekstene er litt ulne og utydelige, gjør ikke saken noe bedre når melodiene ikke har noe spesielt i seg. Sordal vakte oppsikt da de kom med den gode debuten «In Fort Knox With a Penny» i 2008. Stein Roger Sordal viste sin spennvidde og gode ferdigheter med bandet Angels Motel i 2010 med det glimrende poprockalbumet «Lovestorm & Temporary Honeys», før det var på tide med Sordal igjen i 2012 med «Pale Horse Waiting». Alle disse utgivelsene er det fortsatt verdt å lytte til, men «New Dawn Old Horison» er det altså grunn til å plassere nederst i bunken.

Akkurat som sist har Sordal vært i ei hytte i Bygland i Setesdal for å spille inn albumet. De har gjort det meste selv, og stilmessig beveger de seg mellom country, folk og visepop. Fra den lett slentrende «Unquestionable» til outlaw country når de tolker Waylon Jennings sin «Don’t You Think This Outlaw Bit’s Done Got Out of Hand». De beveger seg passe langt omfattende innenfor americana-sjangeren. Låtene og albumet totalt sett har en grei variasjon i seg, og til å begynne med er det lett å tenke at dette er ei super skive innen feltet.

Men så skjer det altså ikke noe særlig mer, selv om man aldri så mye skulle ønske det. Melodiene glir unna uten å sette spor etter seg. Sorry!