Norske aviser er fulle av private bilder av døde og savnede. Mange føler at «verden er gått under» — slik den gjør i Karl Ove Knausgårds nye bok, «En tid for alt».

Knausgård skriver om de store tingene i livet, om Gud og skaperverket, kjærlighet og sjalusi, lengsel og angst, død og undergang. Han skriver om sjøen som flommer innover land og tar alt liv. En syndeflod som begynner som en diger bølge ute på havet og ruller ublidt mot land. Som stadig får tilsig av vann og fortsetter og fortsetter, meter for meter. En vannmasse så ubegripelig stor at den legger under seg enger og åkrer og hus og låver, lunder og myrer. Støter vannet på en hindring, deler det seg og møtes igjen på den andre siden. Det grå vannspeilet som danner seg bak den første bølgen, er derfor brutt opp av et utall små øyer. Men ikke lenge. Mens bølgen farer skummende bortover marken, hever vannet seg, svulmende stiger det i hele dalens bredde, øy etter øy forsvinner, samtidig som trykket på bølgen hele tiden blir større, slik at farten og høyden bare øker jo lenger den kommer. Det buldrer mellom fjellsidene og dalgangen.

Det er nesten nifst å lese Knaugaards bok mellom ekstrasendingene på TV. Utenriksminister Jan Petersen og hans stab i UD frykter at flere hundre nordmenn kan være døde. Biskop Gunnar Stålsett sier at vi må forberede oss på landesorg.

På side 368 skriver Knausgaard at Gud ikke bare er god: «Det var død i Gud, det var fiendtlighet i Gud, det var mørke i Gud».

Han skriver også at Gud er blind som havet, brennende som solen og svart som den svarteste natten er svart.

Knausgaard gjør fortellinger fra Bibelen tidløse og til storstilte dramaer. Ett av dem er syndefloden, en vannmasse som falt som et skred innover dalen, og som til slutt tok alt liv på jorden unntatt Noahs og hans familie. Det gikk om lag ett år fra Noah steg inn i arken til han steg ut igjen. I løpet av den tiden var alt levende blitt utslettet. Alle mennesker var døde, alle dyr var døde, og alt gress, og alle planter og blomster. Det eneste liv som hadde overlevd, var det i havet. Men ikke alt i havet; det stasjonære livet døde, og det som utfoldet seg på bunnen døde, under trykket av vannmassene, skriver Knausgaard som om han var utsendt fra NRK og rapporterte direkte fra et ramponert turistparadis i Thailand.

Det er død i Gud, skriver han.

Biskop Stålsett sier det er nytteløst å lete etter Guds mening med katastrofen i Asia.

Det er ikke til å forstå. Vi kan bare hjelpe.