Etterpå har Bon Jovi fortsatt å kjøre i samme spor. Det åpner ikke så verst med tittellåten, som er klassisk rullende radiorock som sitter greit i bilkøen. Men derfra går det for mye i samme gir, med en og annen lighterballade som eser opp til det pompøse. Tekstmessig blandes det jordnære med det loddent politiske — og svulstige - uten at jeg blir grepet. Bandet greier ikke å skifte fil før «I Am» og «Novocaine», begge med elementer fra nu metal og pop-punk. Men da har vi fått for mye forutsigbar, svulstig rock, og platen har krasjet i autovernet.
HARALD FOSSBERG
Forutsigbart
Bon Jovi
Have a nice day, Island