— Autisme er et stort tema, både for meg og for samfunnet. Jeg tror det er et tema mange ikke vet så mye om. Men det er viktig at folk forstår, så de får en sjanse til å bry seg, sier forfatter Lars Amund Vaage.
Han er på Haandverkeren for å snakke om romanen "Syngja". Som er fiksjon, men med et sterkt biografisk element. Utgangspunktet er hans egen autistiske datter.
— Jeg fryktet å skrive boka. For jeg visste at jeg måtte se på ting jeg har gjort feil, og hvordan jeg ikke har strukket til. Det var litt smertefullt, men det har gitt meg mer fred i sinnet, sier han til Fædrelandsvennen i forkant av arrangementet.
Vaage forklarer at mange av outsiderne i hans tidligere bøker er basert på datteren hans. Etter over tretti år som forfatter, tok han mot til seg og skrev historien han alltid hadde ønsket å få ut.
— Dette er noe av det aller viktigste som har skjedd i livet mitt. Hvordan kunne jeg da gå gjennom mitt forfatterliv uten å fortelle om det? Den tanken ble avgjørende. Jeg har utsatt det lenge, men jeg visste at jeg kom til å gjøre det til slutt, sier han.
Fiksjon
Autisme påvirker kommunikasjonen og evnen til sosialt samspill, men symptomene varierer sterkt. Om hovedpersonen i Vaages roman skriver han:
Den eg skriv dette til kan ikkje lesa. Ho kan ikkje skriva, og ikkje snakka heller, endå om dei fremste fagfolka i landet har prøvd å læra henne dette i mange år. Det kom nokre ord, og ho tok dei i bruk, men så smuldra dei opp i munnen hennar.
Romanen har fått meget gode kritikker, og Vaage sier han har tatt grep om leseren ved å invitere ham så nært som overhodet mulig.
— Jeg forteller veldig åpent. Jeg sier det som det er, og slipper leserne nær min egen opplevelse av autisme, og hvordan det føles å komme til kort, sier forfatteren, som må konstatere at det er en viss ironi i å leve av ord og språk, mens en av de nærmeste personene i livet hans er språkløs.
— Jeg har tenkt mye rundt det. Konklusjonen er at det er noe likt også. Den skjønnlitterære forfatteren har også en språkløs side. Min oppgave er å passere grensen for hva språk kan uttrykke, og over mot stillheten, sier Vaage.
— Så trenger man egentlig ord og språk? Er vår verden så mye bedre enn den språkløse?
— Jeg er ikke så sikker på det. Før brant jeg med iver etter å lære datteren min språk, men jeg gjør ikke det nå lenger. Jeg har aldri truffet noen som er gladere enn mitt autistiske barn. Vi kjenner ikke så mye av den verden, og det er kanskje mye fint vi ikke forstår. Derfor skal vi være forsiktig med å beklage autisme, og forsiktig med å kreve at de skal være som alle andre, sier Vaage.
Språkløs
Vaages datter er i dag 34 år og bor på et småbruk med hjelpeapparat rundt seg.
— Jeg kan fortsatt ikke si at jeg forstår henne, men jeg nærmer meg med et åpent sinn. Og jeg har lært at hun har det best når jeg er avslappet og åpen, sier forfatteren.
Han sier at han med "Syngja" først og fremst vil formidle de emosjonelle sidene rundt autisme. Og han ønsker å vise at det er noe å lære også hos de som har et annet perspektiv. I boka er han også tidvis kritisk til adferdsterapien i Norge i nyere tid.
— Jeg synes man har hatt for store ambisjoner, og gitt for store forventninger for hva man kan forandre hos autister. Samtidig bruker Norge mange ressurser på dette området, og det er mange flotte folk som jobber med det. Jeg er takknemlig for at jeg bor i et land med så høyt nivå på hjelpeapparatet, sier Vaage.