ARENDAL: – Å være her nå er en merkelig følelse. Jeg var sikker på at Canal Street ville bli avlyst etter det som skjedde forrige helg. Men det viser fantastisk styrke at de lot festivalen gå som planlagt. Det samme skjer vel over hele landet. Det er godt dere ikke lar en gal mann endre samfunnet deres, sier Bob Geldof til Fædrelandsvennen.
Vi møter ham på hotellet noen timer før han skal på scenen i Arendal. Og Geldof er preget av det ufattelige som har skjedd i Norge.
– Det er kalkulert ondskap på et nivå man nesten ikke tror er mulig. Dette er unge mennesker som er blitt fratatt ungdommen, lykken, freden og livet. Det er ubegripelig, sier han.
Sjokk i England
Geldof sier folk er svært berørte av terroraksjonene, selv utenfor Norges grenser.
– Alle er forvirret. Hvordan kan noe sånt skje? Reaksjonen i England er dypt sjokk. På grunn av at man overhodet ikke forbinder noe slikt med Norge og menneskene her. Men også på grunn av omfanget, som ikke er til å tro, sier han.
Svært politisk engasjerte Geldof mener gjerningsmannens motiver ikke betyr noe som helst og bør avvises som rent vanvidd.
– Det fins ingen politisk agenda her som gir noe mening. Dette er galskap, ikke noe annet. Logikken som liksom skal ligge i bunnen er latterlig. Og det må jeg si: Alle utenfor Norge synes det er absurd at denne mannen bare kan få 20 år i fengsel. Tro meg, alle . Han burde få minst 20 år for hvert eneste drap, sier Geldof, før han lener seg tilbake og legger til:
– Jeg er ikke norsk, jeg burde ikke blande meg borti det. Men det er sånn jeg føler det.
Misforstått hit
Mange har snakket om viktigheten av kultur og musikk den siste uken. Noen hevder til og med at det er viktigere nå enn noen gang. Geldof er tilbøyelig til å være enig.
– Dette er en klisjé, jeg vet det. Men det fins knapt noe annet språk enn musikk som kan brukes til å feire samhold. Ord er ikke tilstrekkelig. Det hjelper naturligvis ikke hvis man er pårørende. Det må være i rett kontekst. Vi må gjøre det vi kan for å hedre og minnes ofrene og de pårørende. Og musikk er det beste verktøyet vi har, sier Geldof.
I 1979 skjøt og drepte den amerikanske 16-åringen Brenda Ann Spencer to voksne og skadet flere elever på en skole i San Diego, California. Sjokkert over omstendighetene skrev Geldof hiten «I Don't Like Mondays», som helt sikkert er en av pophistoriens mest misforståtte låter.
– Jeg har egentlig ikke tenkt på sammenligningen med det som skjedde i Norge, men det er et godt poeng. Det var første gang jeg hørte om noe sånt. Jeg var i USA da det skjedde, og leste om en journalist som snakket med gjerningskvinnen på telefon mens hun begikk handlingen. Journalisten spurte «hvorfor gjør du dette?» og hun svarte «jeg liker ikke mandager». Det var absurd. Hun hadde ingen grunn. Det er det som er så jævlig skremmende. For sånne mennesker trenger det ikke være en grunn.
– Hvordan opplevde du den episoden?
– Jeg hadde litt av den samme følelsen som jeg har nå. Det samme sjokket. Man prøver å forstå hvordan et menneske kan gjøre noe sånt. Det er som om de fortrenger sin egen menneskelighet.
Musikk og politikk
Geldof er en av de mest kjente popstjernene i verden, men ikke først og fremst på grunn av musikken. Han har mer enn noe annet gjort seg gjeldende med humanitært arbeid. Med Amnesty, Band Aid, Live Aid og Live 8. Iren sier han har vært engasjert i politikk og menneskerettigheter siden ungdomsårene.
– Jeg ble voksen i en tid da musikk og politikk var to sider av samme sak. Min mor var død, min far jobbet og var ikke til stede, så det var musikk og litteratur for meg. Jeg startet en anti-apartheidgruppe med en venn da jeg var tretten. Da jeg var femten jobbet jeg hele natten med prostituerte og hjemløse i Dublin. Musikken var soundtracket. Musikken uttrykte at det var nødvendig med en endring. Og språket og plattformen for den endringen var rock 'n' roll.
Annerledes uttrykk
The Boomtown Rats så dagens lys omtrent samtidig som legendariske punkband som The Clash og Sex Pistols var i startgropen til noe stort. Alle forsøkte de å få ut raseriet og frustrasjonen over de sosiale problemene i Storbritannia på 70-tallet.
– Alt var politisk den gang. Vi hadde ikke en eneste sang som ikke betydde noe. Og det samme gjaldt Pistols og The Clash. Og de var store band. Jeg kunne kanskje ikke innrømme det den gang, fordi de var rivaler, men jeg kan si det nå: Faen heller, De var fantastiske.
– På hvilken måte har du endret deg som artist siden den gang?
– Når man er ung har man mer å si. Man kommer ut i verden og har noe å melde, men verden gir naturligvis blaffen. Det er en kaldere og annerledes verden enn den man er vant til som barn. Unge mennesker må skape sitt eget landskap, fordi resten av verden er likegyldig til dem. Når man er på min alder er man blitt vant til det. Det er veldig annerledes å uttrykke seg da, og resultatet blir derfor også annerledes.
Lykkelig
Geldofs seneste album har fått mange gode anmeldelser, og Geldof selv sier plata er satt sammen av sanger som beskriver hvem han er som menneske akkurat nå.
– Det virker som jeg har fått en slags fornuft i livet mitt. Det føles godt å gjøre musikk nå.
– Deler av den nye albumet bærer preg av en slags sinnsro?
– Jeg er lykkelig, ja. Lykkeligere enn jeg noen gang har vært. Utvilsomt.
– Betyr det en annen tilnærming til låtskriving?
– Nei, egentlig ikke. For jeg skjønner ikke selv at jeg er lykkelig. Jeg innbiller meg at jeg har det helt fælt. Det er vel gammel vane, smiler han.
