Kristiansand: Sørlandets Kunstmuseum varter fram til 17. juni sjenerøst opp med Fredriksen i to etasjer; puss brillene og vask ørene. Her byr bilder, gjenstander, lyd og lys seg fram for alle som ikke liker ferdigtenkte tanker.

Men tanker har Fredriksen i fleng, og denne solblanke lørdagsettermiddagen deler han noen av dem med oss i «Baktanker», et tverrkulturelt møtested for nysgjerrige sjeler.

— Vaaaaaaa, roper Fredriksen, og siden skal det komme mer. Mye mer. For det er lyd han skal snakke om. Lyd i kunsten. Eller omvendt.

Mikke mus

Han skal for eksempel innvie oss i Mikke Mus-effekten; de tidlige Disney-filmenes presise lydlegging av tegnede bevegelser. Og han skal fortelle hvordan NRK-veteran Eyvind Solås (som han beundrer) sin forakt for ambientmusikk fikk ham til å bruke nettopp ambient - finsk ambient, faktisk - i animasjonsfilmen «I box». En video om en liten tegnet fyr som flytter rundt på noen kasser. Kasser som er laget av nøyaktig samme moduler som ham selv, - og hva er det da egentlig han flytter rundt på?

Og Fredriksen skal videre vise oss hva som kom ut av et besøk i en kampsportforretning han stakk innom. Da han bladde i noen bøker forsto han at han egentlig hadde en animasjonsfilm i hendene. Han scannet inn foto fra en hel stabel kampsportbøker, og disse grovkornede bildene kjører han i full fres som film, «KYYY-AH!!!», tonesatt med minimalistisk musikk av Steve Reich. Resultatet er slående. Aldeles slående.

Lureri

Og på et tidspunkt denne trivelige lørdagen ber han høflig og vennlig eventuelle epileptikere blant publikum å forlate salen, fordi det han nå skal vise, kan fremkalle anfall. Og det han viser er at svart og hvitt kjørt i kjapt skiftende mønstre på en skjerm kan få hjernen til å tro at den ser farger. Men den blir altså lurt, hjernen. Den blir det.

På dette tidspunkt har Fredriksen for lengst vist oss sin aller første performance fra 1979, den som begynte med «vaaaaaa», og heter AH-HA. Og som ble til da Fredriksen som meget nervøs kunststudent i Düsseldorf sto foran et fullsatt auditorium, fikk en «ut av kroppen»-opplevelse og hørte en fyr som sto og sang meget høyt på lyder han egentlig hadde tenkt å lese. Samtidig som han holdt opp noen små skilt med bokstaver.

Den fyren var ham selv, og opptredenen ble meget godt mottatt. Han visste ikke da at han plasserte seg trygt på dadaistenes lydmalende grunn, men det vet vi nå.

Han er en pioner innen performancekunsten, 53-åringen fra Oslo som kan skilte med så vel kunstakademisk utdannelse, seks år langt kunstprofessorat og fem års avbrekk som praktiserende hinduistisk munk. For å nevne noe.

I det blå

Han kan også skilte med et kunstnerisk rulleblad som rekker herfra til månen, men det gjorde han ikke på lørdag. Han viste oss bare en ekstra performance, og så var det slutt.

Men på vei ut klatret vi opp hver vår stige og stakk hodet opp i noen hull og inn i en blå himmel. Eller var det et hav. «I det blå» heter installasjonen.

Han har nok en baktanke med den også.