Oversetter: Christian Rugstad
Forlag: Aschehoug
Vakker skildring av et landskap og en tid som blir borte der israelske bosettere rykker inn.
Landskaper er alltid i endring. Som aldringens spor i en elskets ansikt er de ikke synlige fra dag til dag, men av og til stopper vi opp og legger merke til at levd liv igjen har satt et spor, en nesten umerkelig rynke vi ikke har sett før. Den palestinske juristen, forfatteren og pasjonerte turgåeren Raja Shehadeh (f. 1951) hadde tenkt at han gjennom livet ville vandre gjennom sine barndomstrakter i Palestina og observere de glidende overganger mellom årstider og årtier, av og til oppdage en liten endring som ikke var der på forrige tur, men der våren likevel ville bringe «tepper av symre og blyge tuster med alpefioler». Det var for et kvart århundre siden.
Slik gikk det ikke; endringene på det som blir kalt Vestbredden, kom fort og de ble brutale. Men stor kraft har Israel plassert sine bosettinger i det historiske landskapet. Palestinerne er fordrevet fra sine små hjem og fratatt muligheten til å drive sine næringer. Motorveier skjærer gjennom fjellene og olivenlundene, nå også en uoverstigelig mur som omslutter bosettingene. Bosettingene dekker så langt 12.000 mål av Vestbredden og har kostet 100 millioner kroner (Macro Center for Political Economies i Tel Aviv).
Som advokat kjempet Shehadeh, med oppvekst i Ramallah, i mange år for sine landsmenns rettigheter til jorden, men det er en håpløs kamp. Matrikkelsystemet og eiendomsforholdene er komplisert, Israels høyesterett avgjør uansett til slutt i israelernes favør. De siste årene har han brukt mer tid på forfatterskapet sitt, blant annet på å utgi en ny utgave av Til fots i Palestina , som kom første gang i 2007. Det er beretningen om fotturer i Palestina, sju i tallet, gjennom en periode på 27 år, turer ikke bare i geografien, men i tid og rom. Da han begynte sine vandringer, åndet olivenlundene av bibelsk tid, slik landskapet er besunget på norske bedehus gjennom årene. En generasjon senere ligger de store bosettingene på fjellryggene og åstoppene, der det er lettest å ivareta sikkerheten, dominerende og uinntakelige.
Det er fjellene rundt Ramallah, ørkenen nord for Jerusalem og kløftene ved Dødehavet som er landskapene Shehadeh vandrer i. I et vakkert og uttrykksfullt oversatt språk innlemmer han leseren i sine vandringer, der vemodet blir en stadig sterkere stemning. Vi har alle et barndoms landskap vi holder av og ønsker uforandret, fastfrosset i vår erindring, men som med den elskedes ansikt må vi godta endringene og forgjengeligheten. For Shehadeh er det alvorligere; I økende grad stenges han ute fra de kjære stedene og hindres på sine vandringer av israelsk politi og nybyggere.
Vestbredden og Gaza, for oss fjernsynsbilder av blod og lidelse, er gamle landskaper fastholdt i litteraturen av utallige forfattere tilbake til bibelsk tid, selv om enkelte fant det «nifst og ødslig» (Thackeray) . Shehadeh minner oss om at det er mer enn mennesker som ødes i den endeløse konflikten i Midtøsten.
