"90 minutter" er et drama der kjernen er tre maskuline identiteter som går over en grense. En fatal grense. Før de bryter den grensen, opplever alle tre, på hver sin måte, med hvert sitt temperament og hvert sitt reaksjonsmønster, en følelse av avmakt, av å ha mistet sin identitet og derved også selve livsgrepet. Eller om du vil: De har en grunnleggende følelse av å gå i oppløsning.
Det er først og fremst psykologiske portretter som gestaltes i "90 minutter", men det psykologiske er jo aldri frikoblet fra samfunnet omkring en, da blir jo dramaet en form for eskapisme, samme hvor besk det enn er.
Her og nå føler en lite for å brette ut "Hva som skjer" med de tre, hvilke forhold og tilstander de er i. Men en ting vil en klart stadfeste: En har vanskeligst for å ta til seg, sette seg inn i, Aksel Hennies karakter. Han blir for undertegnede en påstand, riktignok en meget virkningsfull påstand.
Både utgangspunkt, handle— og væremåte til Bjørn Flobergs og Mads Ousdals skikkelser kan en, opp til en viss grad, forstå. Aksel Hennies er en person som fra de første bilder er ekstremt voldelig, i de to andre tilfellene ender deres oppførsel i vold. Vold er kulminasjonen, vold er, etter deres mening, den endelige løsningen. Ved Aksel Hennies karakter, avføder hans vold gjennomføring av vold fra andre.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er en meget sterk film. Sterk på den beske, vonde måten. Og absolutt en voldelig film. Men volden er ikke skapt for voldens egen skyld, det er ingen glamourvold en opplever. Å vise voldelige scener i en slik film, er nødvendig for å illustrere karakterenes handlinger og å bygge dynamikken i hele dramaet.
Regigrepene er kløktige og balanserte, nær— og totalbilder er presist utmyntet. Manuset er velkomponert, bortsett fra at en, som nevnt, føler Aksel Hennies karakter er og blir en torso. Et stykke underveis føler en også at visse scener er skrevet for lange, ved filmens slutt nikker en til seg selv og sier: "Alt måtte med. Ja, alt måtte med for å fullbyrde helheten".
Skuespillerne leverer dyktige tolkninger, det er som om de tre mannlige hovedpersonene har en murrende musikk i seg, en musikk som stiger til den eksploderer.
Eva Sørhaug har med "90 minutter" skapt en markant og sterk film, en film som nesten gjør fysisk vondt å oppleve, en film som hjemsøker en i lang tid etter. Men er det ikke nettopp det et godt kunstverk skal?