Savner du gode album fra Green Day, prøv deres amerikanske slektninger, Weezer. Det er litt av samme greia stilmessig, men mens Green Day har slitt litt med å levere godsaker de siste årene, er Weezer tilbake med et kanonalbum stappet helt fullt av energi, fengende melodier og dramatiske og symfoniske øvelser. Dette er deres niende utgivelse. Bandsjef Rivers Cuomo har vært en særdeles spennende kraftpopsnekker i tjue år. Albumene til Weezer har vært ujevne, men plater som Pinkerton, Blue og Green står seg som småklassiske verk i dag. Nå er bandet revitalisert så det holder med ringreven Ric Ocasek som produsent, slik han var det i Weezer sine glansdager.
Åpningslåten «Ain’t Got Nobody» er så fullpakket av lyd at det er lett å bli mett allerede da. Men bak lydmuren skjuler det seg en herlig melodi som biter seg fast som bjørnen på platecoveret. Cuomo synger om oppveksten og ungdomstiden, slik som mange andre middelaldrende rockere gjør. I dette bildet framstår låter som «Da Vinci», «Lonely Girl» og den symfoniske avslutningen med «Foolish Father» og «The Futurescope Trilogy» som friske og forførende vinnere fra et band som ønsker at alt skal bli bra til slutt.