KRISTIANSAND : Rosmarin og Estragon ble sittende å se seg rundt. Øynene vandret fra detalj til detalj i et interiør som kan imponere de mest kresne.

– Det er som om å komme til en kosmopolitisk oase i en ellers ikke altfor pulserende utelivsby , kom det fra Rosmarin. Estragon fant også likheter med restauranter i byer man nesten ikke tør å sammenlikne seg med.

– Håper maten matcher måten de tenker miljø på , responderte han, allerede langt inn i de to elegante menyene som lå på bordet. På Food Asylum flagges sticks ‘n’ sushi. Sushi har etter hvert mistet sitt eksotiske stempel og blitt normalmat over hele verden, og sticks er rett og slett små delikate grillspyd med ulike kjøttvarianter med tilpassete sauser og marinader. Kanskje et smalt utgangspunkt, men her er så mange variasjoner over tema at man skal være meget kresen for ikke å finne noe som kan behage ganen (og øynene).

Tidlig skulle det likevel vise seg at kveldens servitører ikke sto helt i stil med førsteinntrykket av perfeksjonisme. De omfattende menyene, én a la carte og én med kombinasjonsretter inviterer til personell som er flinke til å anbefale, dyktige til å føle på gjestenes behov og inngangsverdier. Estragon ville gjerne ha en variert matreise, men servitøren klarte ikke helt å finne fram i egen meny for å tilfredsstille et slikt ønske.

– Vi har en tasting menu som kokken kan anbefale , opplyste servitøren.

– Og hva består den av, lurte Rosmarin på.

( artikkelen fortsetter under bildet )

Markensgate 9, Kristiansand.

– Nei, vi har ikke solgt den i dag, så jeg vet ikke , var svaret. Rosmarin og Estragon gikk tilbake til de delikate og forseggjorte menyene. En servitør nummer to var litt mer på hugget og veiledet det krevende paret fram til en spennende sammensatt kombinasjon.Til forrett ble det Duck Tataki og Tempura Seafood Signature Roll. Begge disse rettene kommer lune og lekkert anrettet. Presentasjonene på Food Asylum vitner om matglede og estetisk sans. Ande-tataki er andebryst, grillet over åpen flamme, servert i tynne skiver. Det smakte veldig godt; lett røyksmak fra ildstedet satte en tydelig spiss på kjøttsmaken, men Estragon syntes andebrystet var i overkant mye stekt. Man mister noe av smaksrikdommen i dette kjøttet når det er helt gjennomstekt. Den andre forretten, makirull (ris, fisk og grønnsaker rullet inn i nori-papir), var aldeles nydelig. Smaken var sammensatt, og signaturrullen bestod både av laks, tunfisk, hvit fisk, avokado, agurk, kremost, scichimi-majones og unagi-saus (basert på ferskvannsål). Disse fem bitene var en opplevelse for ganen og lokket fram smilet både hos Rosmarin og Estragon.

– Kjenn på den lange ettersmaken, dette er godt komponert , slo Rosmarin fast. I glassene kom det en Sancerre-vin. La Terre des Anges (2010). Det er en god, sitruspreget og klassisk Loire-vin som taklet maten og løftet smakene. 690 kroner er mer enn fire ganger polprisen, og på dette feltet forsvinner i alle fall den europeiske storbyfølelsen, og man er veldig i Norge …

Valget på hovedrett falt på en Combo de luxe – et fat for to med både sushiinspirerte biter, samt et utvalg sticks. For virkelig å prøve ut mangfoldet, ble det også bestilt en foie gras signaturrull, altså en makivariant med gåselever. Etikken rundt gåsas leve— og matings-vilkår før den havner på kokkenes kjøkkenbenker lar vi ligge denne gangen. Estragon var litt skeptisk til gåselever i en slik matkontekst, men måtte fort gjøre tvil til skamme. Blandingen av gåselever, oksekjøtt, shiitakesopp iblandet en sterk og smakfull soyareduksjon var god, men mektig. På det store kombinasjonsfatet var det lekre biter av nigiri (laks og reke), ulike uramaki-varianter (risen ytterst) og enda en signaturrull med laks. Det var tre ulike sticks med kylling, svinenakke og oksekjøtt, og som om ikke det var nok, var det også plass til såkalte rispapir-wraps med andekjøtt (Duck nama harumaki) og små bites av tempura-reke og soyabønner. Estragon smattet fornøyd og lot en slurk lokal YK 70-sake fra Nøgne Ø og en bit alaska-roll forsterke hverandre i smakene, før de begge ga seg i kast med en runde sticks. Etter oppturen så langt falt opplevelsen noe.

– Jeg synes de er harde på varmen her , mente Estragon. Rosmarin nikket.

– Kyllingen blir i tørreste laget når den kjøres så lenge på grillen , repliserte hun. Svinenakken var den som klarte seg best, og bbq-sausen var passelig søt og gikk godt til det relativt fete kjøttet.

Dessertmagene er alltid beredt til den gode avslutning. Om mangfoldet er stort på sushi og sticks, er dessertmenyen det motsatte. Kun en nylig lansert tempura-iskrem (frityrstekt is(!)) og sjokolade-sticks står på lista. Den minimalistiske sjokoladedesserten smakte godt sammen med en kruttsterk espresso. Tempurastekt is er innovativt, spennende og glir inn i tenkesettet til Food Asylum, men verken Estragon eller Rosmarin ble helt overbevist. At iskremen ikke er hjemmelaget, trekker også ned inntrykket.

– Kontrasten ble vel stor mellom den søte isen og tempurasmaken . Rosmarin sukket likevel fornøyd.

Et langt måltid var i ferd med å ebbe ut. Food Asylum holder høyt nivå og fortjener sin plass i restaurantsolen.

PS . Toalettet på Food Asylum er verdt et besøk alene. Om man ikke har speilskrekk, da.