Novelle- samling
Forfatter: Nadine Gordimer
Forlag: Gyldendal
Novellesamlingen til Gordimer tar opp viktige tema, men mangler dybde og den store leseropplevelsen
Nadine Gordimer, hvit sørafrikansk nobelprisvinner i litteratur, har utgitt novellesamlingen «Beethoven var en sekstendedel svart». Den første novellen, som boken har sitt navn fra, fenger dessverre ikke. Hovedpersonen som er en sekstendedel svart søker sine røtter, men «den hvite manns byrde» overskygger. Språket er tungt og oppstykket til tider, og om dette skyldes oversetter eller originaltekst er ikke lett å avgjøre. De innskutte setningene som på en nonchalant måte forsøker å ta opp viktige og uviktige sidespor fungerer ikke helt; historien blir kunstig og mangler flyt. Således blir filosoferingen over klasse, privilegium, og rase på siste side av anslagsnovellen søkt og lite overbevisende.
Novelle nummer to «Målebånd» overrasker, og tema endres. Drastisk. Vi følger det som må være en form for bendelorms tilværelse, inn og ut av en menneskekropp. Språket flyter bedre her, men det vekker leseren neppe til annet enn et besnærende behov for en ormekur. Novellen «Drømme om de døde» handler om nettopp det, og her møter vi navn som Edward Said, Anthony Sampson, sørafrikansk forfatter og journalist, og Susan Sontag, amerikansk forfatter og intellektuell «som har en umettelig søken etter sannhet». Det vekker leserens nysgjerrighet at det er historiske personer som omtales. Gordimer beskriver dem som gamle kjente i sin drøm, med en tydelig fascinasjon for Edward Said som vi gjerne skulle ha fått begrunnet bedre. Det diskuteres politikk, men igjen er fortellingen tam og stiv og «innsiktene» virker påtatte og usammenhengende.
Gordimer skriver om aktuelle tema, og hun har alltid vært spesielt opptatt av apartheid og rasepolitikk som i hennes kjente roman «Burgers datter». Det merkes gode intensjoner også med denne novellesamlingen. Jeg sporer ansatsene til en intelligent og belest kvinnes megetsigende tanker om og analyse av en verden som i for stor grad kun betrakter andres lidelse, men novelleformatet yter verken henne eller temaene rettferdighet i denne boken. Vi vet at apartheid var ille, at konfliktene i Midtøsten er vanskelige og at kjønnskonflikt bør debatteres. Det er ikke nok å påpeke politiske selvfølgeligheter igjen om det ikke tilføres noe nytt. Trass i et par høydepunkter, sitter jeg sitter igjen med en følelse av at bokens «name dropping» av historiske personer, bøker, og konflikter; dens filosofi over arter, forfatterskap og moral er flat og uten retning. Alle de fakta forfatteren har lyst å fortelle leseren ville fungert bedre som sakprosa og betraktelig mer dybde rundt hvert tema. Om meningen var å stille spørsmål og få leseren til å tenke, eller bare gi en god leseropplevelse, så kan jeg ikke si at det lykkes helt heller.