Humor, krass samfunnskritikk, ironi og sylskarpe kommentarer var stikkord da Ole Paus inviterte publikum i Kristiansand til et møte med hele hans mangesidige begavelse, lørdag kveld.

Ole Paus debuterte som visekunstner på 70-tallet, og har siden da blitt en av Norges mest folkekjære visemusikere. Den siste tiden har han vært mest kjent for sin nydelige sang "Vårt Lille Land", som har blitt omfavnet nærmest som en nasjonalsang i tiden etter 22 juli. Det var også denne sangen han begynte kveldens konsert med, og som satte en god stemning fra første stund.

Tidligere i år gav Paus ut sitt siste album i følge han selv – en trippel cd med det passende navnet "Avslutningen". Flere av låtene på kveldens repertoar var hentet fra dette kritikerroste albumet, og blant dem var sangene "Abrakadabra", "På solistene av vulkanen" og "Nattbussen". Vi fikk også selvfølgelig flere gamle låter, som klassikeren "I en sofa fra IKEA".

Låtene ble fremført i trioformat med Håkon Iversen på bass og Børge Pettersen Øverleir på gitar. Man kan ikke komme unna at stemmen til Paus ikke er skapt for å synge de mest melodiske melodilinjene i lyst register. Det skal ikke mye til før hans skjøre og hese stemme sprekker, og det rytmiske samspillet i trioen kunne med fordel vært bedre. Men de skaper et veldig fint lydlandskap som gir rom for å fokusere på det aller viktigste i Paus sin musikk – tekstene.

Med sine vittige satirer med samfunnskritiske og sylskarpe kommentarer, forteller han uredd sine meninger til publikum både i sangene og mellom dem. Det går fra ironiske kommentarer rundt omdiskuterte temaer som surrogati i låten "Surrogatiti Surrogatitei", til spydige beskrivelser av Norges rikeste menn i låten "Fjols nr. 1-5". Men Paus skriver også mykere tekster som i den nydelig sangen "Bare stol på meg", dedikert til hans to yngste barn. En låt som blander de to verdener av følelser og samfunnskritikk er "Nathan, velkommen hjem", som er basert på en sann historie om da en 7-åring måtte kjempe i retten om å få fortsette å bo i Norge.

Noen ganger går det litt i surr for Paus, med gitartrøbbel, stotring i tekst og usikkerhet på om gitaren er stemt eller ikke. Det blir også til tider litt stillestående og kjedelig med en nesten to timer lang konsert med kun visesang. Derfor kom sangen "Harde Tider" som et friskt pust mot slutten av repertoaret. Den raske bluesen ble fremført med både gitarsolo og bass/scatte-solo, som fikk de fleste i salen til å gynge på foten.

Høydepunktet var da han fremførte et vakkert verk fra diktsamlingen sin "Blomstene ved Amras". Publikum satt som trollbundet og slukte hver eneste ord han sa. Ole Paus klarte virkelig å ta oss med inn i hans verden og bevege oss med sin musikk, sine historier og sine meninger. Hans vinnende vesen og humor sjarmer oss gjennom hele konserten.