Forfatter: Håkon Harket
Sjanger: Historie
Forlag: Dreyer
De liberale ideene som gav Norge en av de frieste konstitusjonene i Europa , omfattet som kjent ikke § 2, religionsparagrafen. Tvert imot, paragrafen innskrenket religionsfriheten med et særlig forbud mot å la jøder og jesuitter få adgang til riket. Noe skikkelig svar på hvordan det kunne skje, har vi ikke hatt. Svaret foreligger nå i en grundig og godt dokumentert bok av idéhistorikeren Håkon Harket, som i tillegg fører en penn som gjør ham til en fryd å lese.
Harket har saumfart Eidsvoll-fedrenes etterlatte papirer i form av dagbøker, brev og andre skrifter, og han har lett etter hva de kan ha lest av samtidig litteratur. Dette var en brytningstid i europeisk historie, der antisemittismen lå som en kald hånd over verdensdelen. Filosofer kjempet for ytringsfrihet og andre liberale ideer, Voltaire var en av dem, men de var samtidig sterkt jødefiendtlige. Det står en kald gufs av deres utsagn, som det gjør av Falsens.
Eidsvoll-lederne Christian Magnus Falsen, Nicolai Wergeland og Georg Sverdrup, blant vårt lands ledende intellektuelle i samtiden, var bredt orientert om og påvirket av strømningene i Europa, viser Harket. Deres nei til jødene var ingen arbeidsulykke på grunn av tidsnød. Paragrafen var i lovgivernes verden helt nødvendig for å sikre en fri forfatning. Det var deres blindsone.
