2Nisser har vi opplevd i norske filmer tidligere. Troll, også. Huldra har vi vel sett skimt eller skyggen av. Men aldri i en thriller/thrillergrøsser, som her.

La det være sagt med en gang: Dette er sært. Det er et høyst spesielt tema og det har en langsom form. I detalj slik: Den norske eventyrmyten om huldra (vakker kvinne med lang hale) er filmens grunntone, den skal være filmens motor. Men filmskaperen Alaksander Nordaas gjør det ikke lett for oss.

For: Et drøyt stykke på vei vet vi ikke om dette er komedie, ren grøsser, psykologisk grøsser, thriller eller fantasy. Vi lander etter hvert på en form for plattform, der vi, under tvil, definerer den som en thrillergrøsser med betydelige fantasytrekk i.

Vel. To såkalte åstedsvaskere finner i et gammelt hus der en mann har dødd, en skjult inngang til en kjeller. Der, under vannet i badekaret, oppdager de en ung kvinne. Hun er naken som et egg og oppfører seg ikke hverdagslig, for å si det rundt.

De finner mengder med gammel hermetikk og de finner en lydtape. Tapen inneholder stemmen til en svenske. De forstår, med en form for langsom svinnende virkelighetsfølelse, at denne svensken har holdt kvinnen fanget i kjelleren siden hun var barn, at hun tilhører en verden ved siden av eller under vår egen og at svensken har...ja, se selv. Svensken har også noe oppbevart i et gammelt kjøleskap...

Men se så: Ute i skogen smetter det rundt skapninger som ser ut som mannshøye, vannrette salamandere. De vil ikke mennesker vel, tydeligvis.

Dette er regissert med en langsom rytme, iblant avbrutt av heftige bevegelseseksplosjoner. Iblant oppstår det pauser, de er ment å være ladede situasjoner, men de holdes for lenge eller de gjentas, slik at de blir tømt for innhold. Og iblant er både filmens uttrykk og de rent menneskelige uttrykk for dvelende. Og dét at den ene av de to åstedsvaskerne har en femårig datter og den andre har kreft i et begynnende stadium, føles like utenpåklistret som en reklameplakat under en Nobelutdeling. Det postuleres en slags konklusjon: "Noen skapninger lever ikke engang mot strømmen. De lever helt utenfor den, Dypt, dypt inne i villmarka". Det er vel opp til den enkelte å tolke det utsagnet...

"Trolljegeren" fra i fjor valgte actioneventyret som form og lyktes med det, den lyktes stort. Denne utprøvingen av myten om huldra, stempler vi ikke som mislykket, men dens lukkede, langsomme form lykkes langt mindre enn "Trolljegeren".

Idiotisk å sette de to filmene opp mot hverandre, vil sikkert noen innvende. Kanskje, men begge våger jo å tematisere norske eventyrmyter.