Anita Skorgan (54) er sikkert veldig stolt av dette albumet. Fordi det er så gjennomført bra teknisk sett, og på grunn av den vakre og fine klangen som hun og de erfarne musikerne skapte i kulturkirken Jakob under innspillingen. Snilt, pent og perfeksjonert. Tekstene til Terje Nordby er full av klokskap og av fargerike skildringer om kjærlighetens uransakelige veier. Pluss mye mer. Sangene er full av modenhet, høst og ettertenksomhet. De burde passe fint til en rolig innekveld med blafrende stearinlys og rødvin. Men dessverre må det mye rødvin til før dette kan bli særlig interessant og spennende. Det skyldes først og fremst de tafatte og lite utfordrende melodiene.
Skorgan synger bra på alle disse dempede melodiene. Det hviler likevel en søvndyssende stemning over hele prosjektet. Her er lite dynamikk, og fraværet av skarpe kanter er påfallende. Selv tolkningen av Leonard Cohens "Tower of Song" dulles inn i en slags slapphet som blir mer irriterende enn fengende.
Håndverket er bra. Hensikten og målet er sikkert nådd. Men det er lite her som pirrer lytteren.