BOMBER OG GRANATER: Aksen alt skrur seg omkring i denne filmen, er japanernes overrumplende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii 7. desember 1941. Dermed var USA også med i 2. verdenskrig. Over 3000 menn mistet livet i angrepet, 18 marinefartøy ble senket eller satt i brann.Men før dette angrepet skal publikum gjennom mye. Og, faktisk, en del etterpå, også. La oss ta det punktvis:Den internasjonale politiske opptakten og sjakktrekkene i Det hvite hus, Washington, er ikke løgnaktige, det foreligger ingen direkte, tung forfalskning. Men det utelates så forferdelig mye. Resultatet er at disse linjene og trekkene blir enkle og store. Som en historiebok for grunnskolen.I en forlengelse av det overstående, må et annet moment noteres: De to hovedfigurene, barndomsvennene/flyverne Rafe og Danny (spilt av Ben Affleck og Josh Hartnett) er fullstendig fiktive figurer, deres krigsinnsats er like lite autentiske som Morgan Kanes deltagelse i Det ville vestens historie.Men «Pearl Harbor» søker mye mer enn kun å skildre angrepet på Pearl Harbor. På vei mot slaget bygges det opp en romanse, sågar et trekantforhold av klassisk natur: To flyvere, bestevenner siden guttedagene, blir forelsket i — og sammen med - den samme kvinnen (Kate Beckinsale), en sykepleier, som de to stasjonert på Pearl Harbor. Hvordan begge blir forelsket i henne, og begge blir sammen med henne, hvordan vennskapet holder og hvordan det hele ender, lar vi absolutt ligge her.Sett i forhold til romansene i for eksempel krigsfilmen «Herfra til evigheten», som også er fra Hawaii i den samme perioden, er denne romansen umoden og drønnende sentimental. Og med en utvikling en trodde bare var hjemmehørende i gamle svenske «kjærlighetsfilmer».De tre spiller med sjablonmessig ledighet. De kan sitt fag, jada, men de gir oss overhodet ingen lysende skuespillerprestasjoner. Og igjen får Ben Affleck vist at han er Hollywoods dårligste filmgriner. Det patriotiske gis oss mest i replikker. Vi har ikke noe i mot en sunn patriotisme, men når de patriotiske utsagn blir så svulstige at de iblant berører det komiske, da føles det bare pinlig. De to hovedfigurene er meget dyktige flyvere. Men av regissør og manusforfatter er de skapt som pappfigurer. Men ofte fungerer de, fordi en del situasjoner de medvirker i, fungerer. For mange situasjoner i «Pearl Harbor» har, i sin enkle arkitektur, fremdrift. Dét plusset gir en absolutt «Pearl Harbor».Selve slagscenene fra Pearl Harbor er storslått spektakulære. Men tross all drønn og larm og hvin, fallende bomber, eksplosjoner, skrånende skipsdekk, eksplosjoner, mitraljøsesnatrende jagerfly og eksplosjoner, føles deler av dette salget skummelt nær et dataspill. Om en holder «Pearl Harbor» opp mot to krigsfilmer fra de seneste år, Spielbergs «Redd menig Ryan» og Terrence Maliks «Den tynne, røde linjen», føles «Pearl Harbor» som et spill. Der Spielberg og Malik var blodig realistiske, er «Pearl Harbor» spektakulær. Der Spielberg og Malik viser krigens gru, er «Pearl Harbor» kulørt og sentimental. Og der Spielberg lot oss høre en krigs lyder, kjører Michael Bay og Jerry Bruckheimer stykkevis en nesten hymneaktig symfoni.«Pearl Harbor» er filmen alle vil se og sikkert de aller fleste kommer til å se. Og mange vil, tror jeg, føle og mene at det er «En stor film». Men setter en den opp mot sterke, ærlige krigsfilmer som «Redd menig Ryan» og «Den tynne, røde linjen», føles «Pearl Harbor» som et massivt markedstilpasset action - og melodrama. Verken mer eller mindre. Og: Det er en film som ikke har nok kraft og bæreevne, og heller ikke fortjener, den enorme omtalen den har fått i medier verden over de siste månedene.