Med dét menes det følgende: Selv om formen, stilen og tonen er en komedie, betyr ikke det at aspekter som moral, hverdagspsykologi, medmenneskelige mønstre, ekteskap, utroskap og fandenskap, berøres i mer eller mindre kraftig grad, i mer eller mindre lett grad. Det er ingen film som bare er gøy for gøyhetens egen skyld. Som svingdør-farser, for eksempel. Her snakker vi om en komedie i samme familie som Roddy Doyles Dublin-romaner.
Handlingen skrur seg omkring en ung barjente, en slik en som slår opp med en fyr tirsdag og er fullt og helt sammen med ny fredag. Så treffer hun Adam. Og han virker som en Guds gave. Og egentlig er han det. Selv om han glir ut og inn av sannheten, selv om han deler sin opptatthet, sin sjarm, sin varme, sin kraft, på, etter hvert, tre forskjellige søstre, pluss deres svigerinne.
Han høres ut som den mest selvopptatte, manipulerende Big Brother-type. Det rare er, at han ikke er det. Og hver og en av damene aksepterer han slik han er. Han avgir mot slutten en form for selvangivelse: «Jeg liker å gi noe tilbake til mennesker jeg liker. Jeg liker å gi av meg selv. Du kan stole på meg, selv om jeg har noen hemmeligheter.»
Og faktisk: Det lyder som en avansert form for moral når det kommer fra han. En utsagn som i høy grad kan diskuteres om er moral, eller lurvete umoral, eller den totale amoral.
Kløktig og morsomt uttenkt. Kløktig og kjapt regissert. Kløktig og morsomt spilt av samtlige skuespillere. En ukonvensjonell gla'film!About Adam.
England 2000. Regi og manus: Gerard Stembridge.
Produsent: Anna J. Devlin. Marina Hughes.
Skuespillere: Stuart Townsend. Frances O'Connor. Charlotte Bradley. Kate Hudson.