[VIG]SYNSVINKELEN
Hvis siste taler i debatten om nytt kulturhus, Kjell Viland som hadde et langt leserinnlegg i Fædrelandsvennen torsdag, er representativ for folkemeningen, kan jeg herved proklamere følgende: Vi får aldri noe nytt kultur— eller konserthus i Kristiansand, i alle fall ikke på de nærmeste hundre år.Han begår nemlig det kunststykket å sette behovet for kulturhus opp mot behovet for strøsand på glatte vinterveier, og enda mer, opp mot manglende gatebelysning og lyskastere på balløkker. Dette er både kreativt og nyskapende.Å sette svake grupper opp mot hverandre er ikke banebrytende. Vi er vant til at de gamle og de unge og de små og alle de andre går foran når det er snakk om å fordele penger, og kulturen har i dette landet og denne byen aldri klart å fravriste budsjettene mer enn bittesmå prosenter. Men jeg har aldri før sett noen forsøke å måle kulturen mot gatebelysningen og strøsanden i Grovika. Det er grunn til å merke seg denne fremragende nyvinning innen argumentasjon mot kultur.To store og avgjørende kulturbegivenheter i innledningen til det nye århundret har aktualisert tanken på og behovet for et nytt kulturhus - eller konserthus - i Kristiansand. Den første begivenheten var nyttårskonserten i Sørlandshallen, der Kristiansand Symfoniorkester sammen med en rekke andre medvirkende samlet mellom tre og fire tusen mennesker. Den andre er åpningen av Sørlandets Kunstmuseum, som også ble en folkevandring for tusener av mennesker.Den første begivenheten viste klart hva vi har og hva vi ikke har. Vi har et orkester som kan mestre de største oppgaver når bare forholdene legges til rette. Vi har en stab av mer eller mindre lokale solister som er voksne til en hvilken som helst oppgave, ikke minst den å glede brede lag av befolkningen med herlig operamusikk. Vi har ikke et hus der dette lar seg realisere. Sørlandshallen viste seg totalt uegnet, tross svære investeringer i både lys og lyd.Den andre begivenheten viste mer enn tydelig hva som skjer når vi får det vi ikke hadde. Vi har aldri hatt noe kunstmuseum i denne byen, heller ikke i landsdelen. Andre landsdeler har hatt det i årevis. Det reflekteres på de årlige mønstringer av eksamenskandidater på kunsthåndverkskolene og kunstakademiene i Norge. En sjelden gang drysser det en sørlending fra et akademi eller en skole, men vi er alltid underrepresentert i forhold til andre landsdeler.Kunsten har hatt trange kår i landsdelen. De som har nådd langt og oppnådd nasjonal og internasjonal anerkjennelse har gjort det på tross av, og ikke på grunn av, at de er sørlendinger. Åpningen av Sørlandets Kunstmuseum vil endre på dette. Endelig blir det mulig for unge sørlendinger å finne et sted og et miljø der man kan møte forbilder innenfor billedkunst og kunsthåndverk. Tro du meg, innen ti år vil andelen av sørlendinger på kunstakademier og kunsthåndverkskoler ha økt betraktelig. Og i samme slengen kan jeg fortelle at skolene i byen og omegn står i kø for å besøke kunstmuseet. Tiden fram til Nupen-utstillingen avsluttes er allerede fullbooket. Det forteller litt.Jeg har lyst til å sammenligne med det som skjer innenfor teaterbransjen. Det er få sørlendinger som har betydd noe innenfor norsk teater de siste årene. En heter Sverre Anker Ousdal, en annen heter Bentein Baardson, en tredje heter Knut Walle og en fjerde heter Even Rasmussen. Når disse har klart å etablere seg i norsk teater er det ikke på grunn av Sørlandets teatertradisjoner, men på tross av.Så fikk vi Agder Teater for noen år siden, og Rosegården Teaterhus. Og hva har skjedd? Når de bare er ferdig uteksaminert på Teaterhøgskolen alle sammen, har vi en ny generasjon sørlendinger i bransjen. Og de kommer til å gjøre seg gjeldende alle ti. Noen av dem er allerede ferdige, andre er underveis. Men de er der, de har sin dialekt, og sin tilknytning. Noen vil aldri komme tilbake - de har tatt skrekken. Andre ser det som et mål å bidra til utviklingen av en sørlandsk teatertradisjon. Uten institusjonen Agder Teater hadde dette aldri skjedd.Hvor mange sørlendinger er det i Norges symfoniorkestre? Jeg vet om én i Trondheim, én i operaorkesteret, kanskje en i Kringkastingsorkesteret, og så er det en eller to i Kristiansand Kammerorkester. Litt av en andel, ikke sant? Og den blir neppe større. Hvilken sørlending tror du gidder å utdanne seg gjennom fem-seks år for å sitte å spille i en idrettshall? Eller i et Musikkens Hus som er utilfredsstillende både med hensyn til akustikk og andre bekvemmeligheter? Eller i et teaterhus som overhodet ikke var beregnet for symfonisk musikk?Så hvis vi nå får lagt ned den klassiske utdannelsen ved Musikkonservatoriet ved Høgskolen i Agder, får skrinlagt alle planer om bygging av et konserthus eller kulturhus i Kristiansand, i tillegg sørger for at Kristiansand Kammerorkester og Symfoniorkester aldri får skikkelige forhold å arbeide under, og at de slett ikke samarbeider med Divisjonsmusikken, da vinner vi svært mye i kroner og øre. Da kan vi nemlig bygge E 18 ut for halve prisen. Vi trenger bare ett felt inn til Kristiansand, men to felt ut. Det er jo liten grunn til å bli i en by der kulturell stagnasjon er alt man streber etter. E 18 går til Oslo og Østlandet. Vi trenger to felt den veien, minst. Og vi kan saktens trenge et par felt til Stavanger også. De har i alle fall et konserthus og et teater, og både Sandnes og Sola har sine kulturhus. Så der er jo mulighetene mange. Men inn til Kristiansand trenger vi altså bare ett felt. Bortsett fra kanskje ett ekstra som går til ferjene, da. Det gjelder jo å komme seg fort nedover mot Kontinentet.For i denne byen skal vi nøye oss med strøsand og gatebelysning. Og selvsagt skal vi sørge godt for de gamle. Og barna på skolen. Og alle de andre som det står ille til med. For eksempel prestene i presteboligene som Viland skriver så varmt om. Denne Viland, forresten, hvem er han? Han utgir seg for å være kulturinteressert. Han går på alle kammerorkesterets konserter, og på mange av Kirkefestspillenes arrangementer. Han har vært formann for Symfoniorkesterets venner, varamann til Symfoniorkesterets styre, medlem og varamann til kulturstyret i flere perioder, så han har grunnlag for å mene noe. Han vet dessuten at vi har et rikt kor- og musikkliv i byen og at det er nok av ulike lokaler å fremføre konsertene i. Han ligner i så måte ikke på fiskeren Markus i det hele tatt. For fiskeren Markus gikk aldri på konserter, ifølge Gabriel Scott i alle fall. Men han bar jord til kloven sin hver vår, og sørget for frø og løk slik at ikke markens grøde skulle stagnere. Markus har forresten sitt navn etter en av Jesu tolv disipler. Vilands funksjon i kulturdebatten minner meg mye mer om en annen disippel.Kjell Viland er den kulturelle stagnasjons talsmann. Og sånn sett er han kanskje erkesørlendingen? Alle som vil at utviklingen skal stanse opp, at kammerorkesteret skal få utelukkende b-søkere til sine stillinger, at alle store konsertbegivenheter skal reise Kristiansand forbi, at unge og eldre ikke skal få gleden av å oppleve et stadig rikere kulturtilbud i nærmiljøet, de skal følge Vilands eksempel. Som stagnasjonens apostel er han et forbilde, og passer godt inn i alt som sørlandsk er. Vi har jo ikke råd, her i dette verdens rikeste land. Vi må ha penger til strøsand og gatebelysning, og da har vi i alle fall ikke råd til et kulturhus eller et konserthus. Selv i en by med 70.000 innbyggere som har 90.000 besøkende i det allerede eksisterende teater- og kulturhus som for lengst har sprengt sine rammer.Dere andre: Skal vi velge Meieritomta, Tangen eller Odderøya, det er da vitterlig ganske underordnet, bare vi velger. Selv foreslår jeg Meieritomta. Det gir liksom litt passelige perspektiver. Midt i sentrum, ikke altfor stort, kan sikkert kostnadstilpasses en slunken kommunekasse (selv om de selger alle e-verksaksjene). Det viktigste er at vi får valgt. Og at det skjer nå. Som en sa i Fædrelandsvennens kulturhusenquete: Kulturhuset bør komme i fjor. Det gjorde ikke det. Skal vi foreslå at Viland skaffer seg strøsand selv, og at vi andre gir vår skjerv til nytt konsert- og/eller kulturhus i Kristiansand? Kontonummer fås ved henvendelse til Kristiansand Symfoniorkester.