Til manges forbauselse har FNs våpeninspektører funnet svært få, hvis i det hele tatt noen, indikasjoner på at Irak faktisk har masseødeleggelsesvåpen. En som ikke er overrasket, er tidligere våpeninspektør i Irak i perioden 1991-98, Scott Ritter. I boka «Krigen mot Irak», som forelå på norsk like før jul, går han til et kraftig angrep på mange av USAs påstander når det gjelder forekomsten av masseødeleggelsesvåpen i Irak. Kort summert har Irak ifølge amerikanerne: Atomvåpen. Kjemiske våpen.Biologiske våpen. Raketter som kan nå USA. Nære forbindelser til Osama bin Laden/Al Qaida. Uten å gå i detalj blir samtlige av disse påstandene, på en veldokumentert og overbevisende måte, blankt avvist av Ritter. Irak har i overskuelig framtid ingen mulighet til å skaffe atomvåpen, fordi våpeninspektørene ødela alt utstyr og alle anleggene som kunne brukes til dette formålet før de forlot Irak i 1998. Ritter avfeier også forekomsten av biologiske og kjemiske våpen i Irak. Kjemiske våpen som nervegiftene sarin og tabun, har vært nevnt som noen av Saddams farligste våpen, og det har fra enkelte hold blitt hevdet at Irak skal ha 20 000 granater fylt med disse nervegiftene. Ifølge Ritter kan det ikke stemme: Sarin og tabun har nemlig en holdbarhet på fem år, og siden Iraks statlige anlegg for framstilling av disse våpnene ble ødelagt av våpeninspektørene allerede i 1992, vil det si at sarin og tabun som ble framstilt før 1992 uansett ville være ubrukelige i dag. Når det gjelder de påståtte forbindelsene mellom regimet i Bagdad og Al Qaida, raljerer Ritter over disse og kaller dem åpenlyst absurde insinuasjoner. Som andre politiske kommentatorer også har bemerket, er Saddam Hussein først og fremst en verdslig diktator, som har bygget opp sin maktposisjon nettopp gjennom hardhendt forfølgelse av islamsk fundamentalisme. Dette har i særlig grad gått utover wahabittene, som tilfeldigvis er den samme Osama bin Ladens religion. Ikke uten grunn har derfor Osama alltid hatet Saddam Hussein, og betraktet ham som en vantro som må drepes. Irak er med andre ord så langt fra et fristed for islamsk fundamentalisme som det er mulig å komme.Ritter, som selv er republikaner og erklært Israel-venn, er i dag en av de mest betydningsfulle kritikerne av USAs kampanje mot Irak, og er blitt en torn i øyet på det politiske establishment i Washington. Han er særlig kritisk til de rådgiverne presidenten omgir seg med. Personene i denne nykonservative klikken i staben rundt presidenten, er forsvarsminister Donald Rumsfeld, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz (ifølge Ritter en splitter gal fyr fra ytterste høyre) samt leder av det amerikanske forsvarsrådet, Richard Perle. Disse tilhører et tidligere marginalisert ytre høyre-miljø som under Bush har blitt trukket inn i varmen, og som i lengre tid har engasjert seg ideologisk og politisk for å fjerne Saddam Hussein, som blir sett på som en trussel mot Israel og USA. Ritter ser derfor på den stadig kraftigere amerikanske krigsretorikken som først og fremst ideologisk motivert; Irak er, ifølge ledelsen i Washington, en sikkerhetsrisiko i regionen, og da gjelder det å knytte regimet til masseødeleggelsesvåpen og terrorisme, selv om grunnlaget for dette altså er syltynt. Ritter og alle oss andre venter nå spent på de bevis USA skal legge fram mot Irak i sikkerhetsrådet 6. februar — særlig spenning knyttes til de fakta som skal underbygge det nære samkvemet mellom bestevennene Osama og Saddam. Hva så med oljen? Irak er som kjent et oljerikt land, og mange politiske kommentatorer har i den senere tid hevdet at motivet bak USAs hardkjør er å få kontroll over oljen i området. Denne teorien har Ritter liten tro på. For det første er det olje overalt i denne delen av verden, og for det andre har ikke Irak til hensikt å nekte å selge olje til USA når sanksjonene blir opphevet.Da Jimmy Carter mottok Nobels Fredspris i desember, benyttet han anledningen til å advare mot et militært angrep på Irak. Carter var bekymret for de politiske ringvirkningene en krig ville medføre, og tenkte i første rekke på faren for oppblomstring av muslimsk fundamentalisme med påfølgende politisk ustabilitet i et allerede svært konfliktfylt område. Ritter deler Carters bekymring, men er enda mer pessimistisk når det gjelder de konsekvenser krigen vil medføre. Når det gjelder de sivile tapene, regner han med at de relativt fort vil kunne overstige 100 000 drepte. Videre er han seriøst bekymret for at USA, i en situasjon der krigen trekker ut og det er fare for store amerikanske tap, vil vurdere å bruke atomvåpen mot Irak. Dette vil igjen med sikkerhet føre til nye terroraksjoner mot USA, og voldsspiralen vil eskalere ytterligere med uhyggelige konsekvenser for verdensfreden{hellip} Denne delen av boka er interessant, men først og fremst skremmende lesning. Ritter er nemlig regnet som en ekspert på området; hans kunnskaper bidro til at han ble utnevnt til våpeninspektør i 1991, han har 12 års fartstid som offiser i USAs marinekorps og var sentral i planleggingen av operasjon Ørkenstorm i 1990.Krigen mot Irak er en interessant og ikke minst tankevekkende bok. Den er ført i pennen av forfatteren William Rivers Pitt, og baserer seg i hovedsak på et lengre intervju med Scott Ritter. Boka kan med stort utbytte leses av alle som ønsker mer innsikt i en av de mest alvorlige internasjonale konfliktene på mange år, hvis politiske - og økonomiske - ringvirkninger kan bli meget dramatiske i lang tid framover.Tittel: Krigen mot Irak - Hva Bush ikke vil vi skal viteForfattere: William Rivers Pitt og Scott Ritter: Forlag: Pax forlag 2002, 130 s.