Lars Fr. H. Svendsen:
Kjedsomhetens filosofi
Universitetsforlaget
Skal vi tro den unge filosofimagisteren Lars Fr. H. Svendsen, er kjedsomheten vår tids kollektive lidelse. Det kan godt være riktig, Svendsen argumenterer stort sett overbevisende om kjedsomhetens plass i våre liv og som kulturhistorisk fenomen fra Hegel og Kierkegaard til Iggy Pop og Pet Shop Boys. Før var det bare overklassen, munker og andre som av ulike grunner var frikoblet fra et liv i hardt arbeid og velregulerte sosiale plikter, som kunne kjede seg. Nå, derimot, faller denne tilstanden som et fint dryss over noen hver. Det som før var forbeholdt Gud blir nå gud og hvermann til del. Men kjedsomhet og kjedsomhet er ikke det samme. Svendsen skiller mellom den situasjonsbetingede kjedsomhet, den som opptrer i et langtekkelig møte, eller på mislykkede forestillinger av det ene eller annet slag, og den eksistensielle kjedsomheten som følger med det almene meningstapet i tilværelsen. Det er den siste formen for kjedsomhet han særlig behandler, og de mulighetene som ligger i den til selvinnsikt og overskridelse av egen tilstand. Og la det være sagt med engang, forfatteren konkluderer med at det ingen medisin finnes mot kjedsomhet. Den må rett og slett utholdes. Men den kan gi mye verdifull selvforståelse hvis man ikke flykter fra den, slik samfunnet i dag dessverre byr oss å gjøre. Dessuten er det så velsignet godt at den av og til slipper taket i oss. Som filosof og kulturhistoriker er Svendsen både dreven og belest. Han øser også av et bredt skjønnlitterært tilfang for å illustrere sine poenger. Som sosiolog derimot er han tynnere i luggen. Men bevares, hva skal man forvente av en 29-åring som ikke unnslår seg for å gå i rette med tids— og kjedsomhetsforståelsen til selveste Heidegger. Boken er kjapt skrevet, selv om det tydelig skinner igjennom at det ligger et avhandlingsmanuskript under og serverer tilfanget. Her er også noter og referanser som i en fagbok. Språket er godt og burde ikke by på for mange problemer for folk som ikke er bevandret i filosofi eller samfunnsvitenskap. Noen kan likevel få problemer når Svendsen her og der foretar et lite dypdykk i avgrensede problemstillinger. Ellers glir det lett. For lett har det også glidd for forfatteren et par steder. Det er ikke troverdig å hevde at kjedsomheten har tatt over for angsten som den senmoderne lidelse fremfor noen bare fordi forfatteren selv føler mer på det ene enn det andre. Det kreves bedre argumenter enn som så. Men det blir likevel en detalj. Med Svendsen har vi fått enda en bidragsyter til bestanden av unge samfunnsvitere og filosofer som med god penneføring og et skjevt blikk på det moderne gir oss en diagnose for vår tid. Thomas Hylland-Eriksen og Kjetil Rolness er allerede etablerte fortolkere av tidsånden. Lars Fr. H. Svendsen bidrar til etterveksten. Boken anbefales som et probat middel mot kjedsomhet. Jon P. Knudsen