Sirius Svaart, en livsfarlig fange på øya Azkaban, er rømt. Han er på vei til magiskolen Galtvort med klar hensikt om å drepe Harry Potter. Hvorfor? Harry må søke etter hemmeligheter i sin egen fortid, hemmeligheter som er gjemt i eldre menneskers hukommelse.
Det er i det aller siste kommet signaler fra utenverdenen om at denne tredje Harry Potter-filmen er annerledes i forhold til de to foregående.
Denne annerledesheten omtales, i meget positiv betydning, som om det helt og fullt er regissør Alfonso Cuaróns fortjeneste. (Alfonso Cuarón sto bl.a. for regi av Charles Dickens-filmatiseringen «Store forventninger» i 1998).
Regissøren tillater seg sin egne grep, han bøyer og tøyer og kutter i romanen, det er en regissørs krav og rett.
Men denne annerledesheten finnes allerede hos forfatter Rowling. Hun lar Harry og de andre utvikle seg. Andre toner, andre farger, nye syn, nye rom kommer til.
Med andre ord forholder regissør Cuarón seg lojalt til J.K. Rowlings diktning om Harry Potter.
Samtidig bruker Cuarón iblant filmmediet mer selvstendig enn sin forgjenger Chris Columbus. Han er iblant mer finurlig, han benytter seg mer av lys og skygge, både mentalt og fysisk, enn hva Columbus gjorde. Og fotograferingen synes ofte å ha mer tyngde og dybde enn forgjengeren.
Etter de to forutgående filmene er Harry Potter-universet nå etablert. Filmeffektene i forbindelsene med all magien, er ikke nye lenger, og besitter ikke den første gledes overraskelse og pirring. Men de som finnes, er utført med all mulig kompetanse.
Derfor er denne filmen en anelse mer karakterdreven, den er slett ikke bare action, morsomheter og overraskelser.
Filmen har jevnt over en mørkere tone, og den føles modnere. Personene har modnet, dermed er selve filmutrykket modnere.
Men det betyr slett ikke en svekkelse av den grunnleggende spenningen og dramatikken. I så måte har filmen betydelig energi, og en spissfindig vitalitet i enkelte scener.
Likevel synes den å mangle den lille ekstra dimensjonen som utløser terningkast seks. Men det er en meget god femmer!
Daniel Radcliffe spiller Harry med kontrollerte virkemidler, likevel med sterk nerve og nærvær.
Nye i denne filmen er blant annet Emma Thompson, og Michael Gamdon som Galtvorts rektor. En rolle han overtok etter Richard Harris, som døde kort til etter at film nummer to ble avsluttet.
Gamdon er en blekere karakter enn Harris, mindre verdig, også, men han er god nok.
Emma Thompson over spiller praktfullt som spålærer ved Galtvort, noe flere av Harry Potter-figurene må, bør og skal.
Denne tredje Harry Potter-filmen er ikke bedre enn sine to forgjengere, men den er litt mer enn en anelse annerledes.
Men Harry Potter-filmene er ikke en fantasi som henvender seg til tre generasjoner, slik «Ringenes herre» gjør. Dette er aller mest for de på 11 og 12 år.
Knut Holt