Flora Tristán (1803-44), med sine aner i en fornem peruansk slekt, virket som sosial reformator og feminist i Frankrike. Hun reiste rundt og stiftet arbeiderforeninger, holdt foredrag og skrev bøker, utrettelig i sin kamp for å bedre de fattiges kår.

Hennes dattersønn var Paul Gauguin (1848-1903). Først fremgangsrik børsmegler, gift med danske Mette Gad som han fikk fem barn med. Senere, 32 år gammel og etter at kone og barn hadde reist til København, ble han kunstneren Paul Gauguin som utviklet sin egen ekspressive stil med kraftige konturer og rene, sterke farger.

Fra 1891 bosatt på Tahiti og Hiva Oa i Marquesasøyene. Det er livsskjebnen til disse to, som aldri møtte hverandre, Vargas Llosa utforsker i denne boken.

I alternerende kapitler møter vi to på hver sin måte kompromissløse mennesker. Begge søkte de sannheten for enhver pris. Derfor ble de også begge motarbeidet og forfulgt av både verdslige og klerikale krefter. Flora var en svært talefør kvinne og hun gjorde også noe så opprørende i datidens Frankrike som å ta med seg barna og forlate sin mann. Det gjorde man ikke ustraffet selv om mannen var aldri så ond.

For Flora ble ekteskapelig samliv noe hun etter hvert så på med avsky og denne avskyen la grunnlaget for hennes brennende samfunnsengasjement. For Paul var det helt motsatt. Også han så på ekteskapet som en tvangstrøye. Men for han var kjønnslig omgang noe som ga inspirasjon og som han anså for helt livsnødvendig for i det hele tatt å kunne fungere som skaper av billedkunst.

I det hele tatt spilte holdningen til seksualitet en meget vesentlig rolle i livene til bestemor og dattersønn. Hun, som var en meget vakker kvinne, ble oppvartet av utallige beilere, men holdt stand helt til hun møtte polske Olympia. De innledet et forhold som varte i to år. Og for første gang i sitt liv opplevde hun kroppslig nytelse mellom jevnbyrdige.

Likevel ga aldri følelsen av skyld, av at hun ødet krefter bare med tanke på seg selv, slipp på henne. For Paul, som tok grådig for seg av seksuallivets gleder, skulle dét bli hans sørgelig endelikt. Infisert av «den unevnelige sykdommen», med væskende sår, nesten blind og på alle måter et sørgelig syn, endte han sine dager på Hiva Oa. Men før det hadde hans unge vahineer på Tahiti inspirert ham til noen av malerkunstens store mesterverk.

Men det ble først etter hans død at verden fikk øynene opp for hvilken stor kunstner Paul Gauguin hadde vært. Da var det for sent for Paul som utfattig og forgjeldet gikk i graven. Slik delte han skjebne med bestemoren. Begge døde de uten sosial anseelse. Men det de kjempet for skulle senere vise seg å bli retningsgivende for både kunst og sosialpolitikk i årene som skulle komme. De var begge pionerer og pionerer blir sjelden godt mottatt av tiden de lever i.

Det geniale med denne boken er Vargas Llosas innlevelse i disse to menneskeskjebnene. Det er så dyktig gjort at man får frysninger på ryggen under lesningen. Forfatteren tar på sett og vis bolig i sine romanfigurer. En bok om utopier, men som viser hvor nødvendige de er når viljen er der til å forandre verden til et bedre sted for alle mennesker. En bok som i høyeste grad er en berikelse for litteraturen av i dag.

Derfor bør Horace Engdahl, når han i oktober neste år annonserer årets nobelprisvinner i litteratur, ha Mario Vargas Llosas navn på leppene.

Torbjørn Trysnes

BOK

Paradiset på det andre hjørnet

Forfatter: Mario Vargas Llosa

Roman

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Forlag: Gyldendal