Puzos roman utkom i 1969. Senere ble den utgangspunktet for tre filmer. De ble alle regissert av Francis Ford Coppola, delvis med manushjelp fra Puzo selv.
Winegardners «Gudfaren — de ukjente årene» tar for seg perioden 1955-62. Disse årene ble også behandlet i filmen «Gudfaren 2», Winegardner tetter hullene og gjør veien bredere.
Vel. Når en forfatter påtar seg å skrive en laaaang forlengelse av en allerede klassisk roman innen sin genre, gangsterromanen, må en anmeldelse nødvendigvis bli en sammenlikning/avveining: Hva er annerledes? Hva er bedre? Hva er dårligere?
Winegardners roman er mer pratsom. Puzo var effektiv, dialogene hadde en mening/et mål: Å understreke en situasjon og bringe det hele fremover. Winegardner tillater seg å være vittig, kranglete, reflekterende.
Puzo hadde rene, klare og store handlingslinjer. Winegardners roman er en mosaikk. Mange baller i luften, et nettverk av tråder.
Winegardner bok utstråler mer kulde enn hva Puzos roman gjorde/gjør. Puzos skikkelser kunne drepe like effektivt som en elektriker skifter sikring, men det var ofte noe likandes og fargerikt over typene hans.
Det gis en rekke sladderanekdoter fra showbiz, etterretning, politi, politikk, betydelig mer enn hva Puzo hadde. Iblant om autentiske personer, iblant om fiktive personer vi vet er bygd på autentisk stoff.
Romanen handler om brikkeflyttinger innen mafiauniverset, pluss grep for å få Corleone-familien og hele deres geskjeft renvasket og velsignet, uten å gi slipp på de lyssky sidene. Hvor lyssky de var/er, avhenger jo hele tiden av samfunnets normer.
I bunn handler jo dette om makt. Å holde på makt. Å gi fra seg makt for å oppnå mer makt.
«Gudfaren - de ukjente årene» er spennende lesning, romanen fanger deg. Både som ren thriller, og som en interessant vev om 50- og 60- tallet.
Knut Holt
BOK
Gudfaren - de ukjente årene
Forfatter: Mark Winegardner
Forlag: Damm
Kriminalroman
Oversatt av Frank Lie