KRISTIANSAND: Karsten Alnæs begynte på sitt store Europa-prosjekt i år 2000. Fem år senere har han utgitt tre bind Europa-historie på samlet nærmere 2200 sider. I høst kom boken som dekker tiden fra 1800 til 1900.Han er godt i gang med det siste og fjerde bindet som skal komme neste år. Det skal ta for seg tiden fra 1900 til 1945. Det siste halve århundret summerer han opp i et 60-siders etterskrift. Dermed har han oppfylt en gammel drøm.— Drømmen om å skrive Europas historie kom da jeg bodde i Frankrike for 25 år siden. Jeg leste mye da, og har lest mye siden. Arbeidsperioden de siste fem årene, med rikelig hjelp av dyktige fagfolk, er som en reise i kunnskap. Jeg lærer noe nytt hele tiden. Mange valg
— Men hvordan i all verden går du fram for å velge i det enorme stoffet som foreligger?- Jeg har hatt et mål med dette prosjektet, nemlig å gi nordmenn et grunnlag for å forstå Europa. Mange av valgene er et resultat av det. Men det er klart at noen valg underveis beror på tilfeldigheter. Alt i alt tør jeg nok si at bøkene er resultatet av et helt livs lesning. Jeg har reist mye og bodd i mange land, alltid vært veldig interessert i Europa. Det kommer kanskje av at jeg kommer fra et sjøfartsdistrikt på Møre der folk var enten loser, fiskere eller sjøfolk. Jeg tar meg den frihet å skrive om det som jeg er interessert i. Og så har jeg altså en rekke medarbeidere rundt meg som deltar og som gir impulser. Noen av valgene går på å få med det som har relevans for dagens situasjon i Europa. Den gode historie
— Og så har du med noen kuriositeter?- Jeg er alltid på jakt etter den gode historien. Og da prøver jeg å finne en nøkkelhistorie, en historie som belyser flere ting, sier han.Til bokpresentasjonen i Berge Libris bokhandel i Kristiansand hadde han valgt Dreyfuss-historien fra Frankrike.- Jeg synes den har en relevans i dag, når innvandrernes forsteder i Frankrike står i brann. Dreyfuss-saken handler om franskmennenes fordommer mot innvandrere.- Hvordan vil du, med historisk bakgrunn, forklare dagens franske opprør?- Røttene til det ligger i den franske imperialismen. De gjorde jo Algerie og Tunis til deler av Frankrike, og da landene ble selvstendige fikk alle innbyggerne fulle borgerrettigheter i Frankrike og dermed rett til å bosette seg i Frankrike, sier han. Overlatt
— Men de franske styresmaktene har siden vært lite interessert i å ta styringen i de arabiske og etter hvert asiatiske kvarterene i storbyene. De har vært overlatt til seg selv og har manglet en forvaltningsstruktur. Dermed har det utviklet seg en proletarisering over mange år.Disse kulturene har levd sitt eget liv siden 60-tallet. De unge menn har fått et sterkt behov for å profilere seg, bruse med fjærene. Og mannsidealet er nok mer present og mer maskulint enn hos oss, og nå markerer det seg sterkt. Så er det dette med det elitistiske franske samfunnet. Avstanden er enorm, sier historiefortelleren. Se røttene
— Hva kan vi lære av å lese historie?- Man lærer veldig mye om menneskets vesen. Jeg tror hver enkelt av oss, også politikerne, kan trekke erfaringer fra historien, ikke minst ved å se røttene til det som fører til ulykke. Det gjelder for eksempel opphavet til antisemittismen og røttene til kjønnsdiskrimineringen.Historien lærer oss om tilbøyeligheter og om feilslag. Den frykten for islam som vi opplever i dag, kan leses ut av historien. En annen ting som forundrer meg, og som jeg har lært gjennom å studere historien, er hvor gammel tanken om et europeisk forbund er. Allerede hos den engelske kvekeren William Penn finner vi tanken om en felles europeisk hær eller et politi så tidlig som i 1690. Og i 1820-årene ga den danske sentralbanksjefen Conrad G. F. Schmidt-Phiseldeck ut boken «Det europeiske forbund» der han varsler at Europa vil bli én nasjon, forteller Europa-historikeren.Når prosjektet er avsluttet neste år vil han aller helst skaffe seg et par års fri og kanskje bosette seg i Frankrike igjen. Deretter følger skjønnlitterære planer, forteller han.