Mathieu og korguttene

For, nemlig: Historien utspiller seg gjennom et tilbakeblikk på femti år, til året 1948. Vi befinner oss på en internatskole et sted i Frankrike. Skolen er ment å skulle føre vanskelige gutter inn på nye spor, få dem fokusert og strukturert, motivere dem til nye tanker og ny energi.

I realiteten er det en anstalt, med kadaverdisplin og grove avstraffelsesmetoder.

Alle skal underkaste seg, all opposisjon straffes. Guttene gis ingen muligheter til utvikling, til, i vid betydning, kreativ virksomhet.

Inntil det kommer en ny lærer. Han har en human tankegang, og styrke og dynamikk til å gjennomføre sin humanitet. Her først og fremst utmyntet i et kor han stifter.

Det er sentimentalt så det iblant knaker i sammenføyningene, det her. Det som redder filmen, og redder den godt, er at det sentimentale er tilkoblet varme, realisme og humor av den diskré formen. Den er ikke, som i mange amerikanske filmer, tilkoblet en bløt og sukret kjerne.

Regiavviklingen er nett og rolig, og regissør Barratier bryr seg om ansikter, slik det skal være i en film.

Tilsatt faste, uglamorøse skuespillere, bokføres dette til en god dose riktig god sentimentalitet. For, som berørt over: Det finnes både god og dårlig sentimentalitet.

Mathieu og korguttene

Frankrike 2004

Regi: Christophe Barratier

Skuespillere: Gerard Junot. Francois Berléand. Kaddour Merad. Jacques Perrin.