UNO
Norge 2004
Regi og manus:
Aksel Hennie
Skuespillere: Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Bjørn Floberg, Liv Bernhoft Osa, Espen Juul Kristiansen.
«Uno» tar oss med til et bodybuildermiljø i indre Oslo. Et miljø der grensene til det kriminelle landskapet med dop og vold glir inn i og over i hverandre.
David (Hennie) er en 25-åring som i høy grad er godtatt i miljøet. Han er en fyr som flyter gjennom tilværelsen, uten oppdrift, uten holdning.
I filmens åpning er hans far døende. David lever sammen med sin mor og en yngre bror som er mentalt handikappet. Han har aldri hatt noe forhold til broren, han er der bare, som et gammelt bilde på veggen.
På grunn av farens dødsleie, føler David at han blir nødt til å røpe et navn til politiet, i en sak som overhodet ikke gjelder ham. Noe som blir sett på som høyforræderi i de sirkler han ferdes i.
Det resulterer i at hans verden blir vrengt ut/inn: Alle forhold endres. Han mister taket i tilværelsen.
Men: Hendelsen blir et vendepunkt. For å si det høytidelig: Han tvinges til å gå gjennom en skjærsild. Og han kommer ut lutret. Han har lært å ta ansvar. Han har stilt opp et meget viktig spørsmål: Hva anser jeg for viktig?
Dypest sett er «Uno» en film om et menneskes oppvåkning, samtidig en film om moral, faktisk. Dette er filmens indre vesen, dens indre struktur.
Ytre sett er det en film om kulde, ubarmhjertighet, vold, frykt og flukt. Den beveger seg i en mørk verden, med sine egne regler og koder.
Den er meislet ut i meget klare uttrykk. En bevegelig, iblant eksplosiv form når det er det rette, nærgranskninger av ansikter når det er riktig. Og med atmosfærer som gir en smak av klaustrofobi.
Og: Med et hverdagsnært språk, med skuespillere som gjengir dette miljøets form og stil med stor troverdighet.
En film fra et rand-miljø, om et menneske ved et nullpunkt, likevel med svært almengyldig appell.
Undertegnede våger følgende: Den sterkeste filmen hittil i høstens store Norgespakke.