– Kjell hadde en fantastisk humor, og den siste tiden hadde også humor. Galgenhumor, forteller Eidsvåg. – En gang vi pratet om dietter og slanking for eksempel, så kommenterte han skeivt at det beste slankemiddelet han noensinne hadde prøvd var cellegift. Foto: Kjartan Bjelland

— Han var en stabbestein.

Det kaller altså Bjørn Eidsvåg sin mangeårige venn Kjell Nupen. Og føyer til:

— Mister man stabbesteiner i livet sitt så blir livet mer risikabelt. Og ensomt.

Bjørn Eidsvåg tramper inn i resepsjonen på et hotell på Oslo vest, like ved der han bor. Hans stamhotell, der han pleier å gjøre intervjuer, ha noen møter og avtaler. Han kommer presis til intervjuet iført skjerf og lue og kalde vintergevanter. Den store mannen. Trampende gjennom et speilglatt Oslo i rolige og bestemte skritt. Med trygg selvtillit og store smil. Han er ferdig oppvarmet når vi setter oss ned, for han kommer rett fra Nitimen på NRK-huset på Marienlyst. De har feiret sin egen bursdag, så han har vært omsluttet av godhet, glede og varme nesten siden han sto opp. P1-stemning.

Her åpner Bjørn Eidsvåg og Myrull Eikerapen Roots Festival med den tradisjonsrike damkonserten i 2012. Foto: Kristin Ellefsen

— Fullt av folk, sier han.- Og så var Odd Nordstoga der, og han altså..., sier han og lar resten av setningen henge i luften.

— Han spilte «Bestevenn» og den er så - så fin. Nå har jeg den i hodet, bare den.

Så setter han seg ned.

— Du ville snakke om Kjell?

Mann med store ord

Ja. Vi ville snakke om Kjell, Kjell Nupen. Og vi vil snakke med Bjørn Eidsvåg om Bjørn Eidsvåg. Sekstiåringen som publikum fortsatt synes er så interessant at han når som helst kan samle fulle hus. Om det er tre fulle hus på Kilden i Kristiansand denne helgen, fire fulle hus i Stavanger konserthus eller et smekk fullt Oslo Spektrum i fjor. Stadig vekk på tv. Masse på radio. Og - ikke bare i P1. Det er det som er med Bjørn Eidsvåg. Han er like mye på P3. Han er ingen stivnet, surnet, gammel mann som bare fortsetter å synge gamle melodier. Han er i Nitimen, men når komikere i P3s Radioresepsjonen trenger en mann med store ord, som de sier, ja, så ringer de den gamle presten.

— Jeg er på den listen ja, sier Eidsvåg og ler fornøyd.- Mann med store ord - ring Bjørn Eidsvåg. Jeg sitter klar på reservebenken med store ord.

Min storebror

Nettopp dette - at Bjørn Eidsvåg er en mann som ikke redd for store ord - det likte Kjell Nupen. Billedkunstneren var jo selv ikke redd for å ta i de store spørsmål, og han mente at der skulle Eidsvåg også bare kjøre på. Ikke bli fanget av sine stadig nye bekjentskaper blant yngre generasjoner, ikke bli fanget i tonen til yngre artister og komikere, ikke bli fanget av kynismen i ironigenerasjonen. Store ord. Store spørsmål. Kjør på. Våg å ta i det banale.

– Kjell hadde en fantastisk humor, og den siste tiden hadde også humor. Galgenhumor, forteller Eidsvåg. – En gang vi pratet om dietter og slanking for eksempel, så kommenterte han skeivt at det beste slankemiddelet han noensinne hadde prøvd var cellegift. Foto: Kjartan Bjelland

— Kjell var min storebror. Det er en storebror jeg har mistet. Han rykket inn når ting gikk feil.

Så lister han opp kvalitetene til Kjell Nupen. Alle kvalitetene. Klokskapen. Humoren. Motet. Innsikten. All kunnskapen. Alle samtalene. Alle telefonsamtalene.

— For eksempel nå, på denne tiden, pleide vi og ringes og okke oss voldsomt over regnskapsføringen. Økonomi, skatt, restskatt, vederlagene, kvitteringene - vi stønnet og okket oss voldsomt.

— Så, siden på våren, i april-mai, kom alltid den årlige telefonen fra ham: «Bjørn, gjett å e e henne nå?» Og så bare hørte jeg snekka gå i bakgrunnen. Skjønner du? He, he, he.

— Den telefonen kom ikke sist vår. Det merket jeg, at den ikke kom.

Les også:

Når døden er til stede

De snakket om sykdommen, Bjørn og Kjell. Om kreften som var der. Det var tema hver gang. Men de avtalte at de gjorde det sånn: Nupen ga en kort rapport i begynnelsen av hver samtale. Så snakket de om helt andre ting. Nupen hadde det travelt, han hadde mye han skulle gjøre, mye var ugjort og virketrangen varte lenger enn helsen.

– Alle mennesker smir sin egen Gud, også de utenfor Kirken. Foto: Kjartan Bjelland

— Så er det jo sånn da. At når døden virkelig er til stede, så kommer faktisk humoren og galgenhumoren opp i dagen.- Og han var ikke redd for døden?

— Nei, det ga han ikke utrykk for. Det ga han ikke uttrykk for, at han var redd. Men jeg tror han hadde mye smerter, han hadde det vondt. Vondere enn det han formidlet, det er jeg nokså sikker på.

— Han trodde ikke på din Gud?

— Det snakker vi ikke om. Han var et ordentlig menneske. Kjell Nupen var et veldig ordentlig menneske.

Uhørt maktkritikk

Bjørn Eidsvåg selv tror fortsatt på sin Gud. Selv om han har gått noen skritt fra standpunkter han hadde i sin ungdom. Da han vokste opp i et pietistisk og innestengt miljø i Sauda med påbud og forbud på alle kanter. Og en veldig frykt for alle han kjente som ikke var omvendt, en gjennomgripende bekymring for alle de som sto i fare for å komme til Helvete.

— Tenk det - sånn var det. Det trodde jeg på, jeg var sååå redd for alle kompiser. Jeg var en ikke-tvilende. Nidkjær.

Men Eidsvåg rykket både seg selv og en hel generasjon eller to et godt stykke bort fra pietismen og alle forbudene. Han ble rockepresten. Hele ten sing-bevegelsens største forbilde, en som gikk i bresjen for en rausere kirke. Som ville ut at autoritetstroen, som sang om ting som ikke var vanlig den gang, som sto opp mot meningsovergrepene, som rett og slett drev med uhørt maktkritikk. Kirkekritikk.

På Sørlandet har det opp gjennom Bjørns karriere vært både hyggeligst og vanskeligst å være. Denne konserten hos Frelsesarmeen i 1982 husker han godt. – Der var det godt å være. Der var det hyggelig. Foto: Arkivfoto

— Budskapet vårt var jo en ting. Men selve lydbildet vårt, musikken vår, den var forbudt, ikke sant. Selve rocken, forteller Eidsvåg.

— Det kom trusler. Folk ville be for oss. Prester og organister advarte mot musikken. Og det var ikke sånn at når vi holdt konserter så lurte vi på om noen ville gå. Vi lurte mer på når de ville begynne å gå.

Han rister oppgitt på hodet når han ser tilbake på den egentlig nokså nye historien.

— Var du selv sint?

— Sint ja. Jeg var kjempesint. Det var så alvorlig. Jeg ville ikke at folk skulle applaudere på konsertene. Det var forstyrrende og distraherende, og vi skulle ikke ta noen ære. Vi representerte noe større, ikke sant.

Se video fra konserten i Kilden torsdag kveld:

En nøktern troende

Sånn er det ikke nå. Når for eksempel Bjørn Eidsvåg holder tre konserter på rad i Kilden denne helgen, så er det en historieforteller folk møter. Ikke den han var før. En politisk forkynner, drevet av religiøs overbevisning. Nå møter de bare en som liker å fortelle historier.

— Jeg står jo fortsatt for noe, jeg vil jo gjerne holde opp noe som er verdifullt, og noe i verden er vakrere og bedre enn noe annet. Jeg heier veldig på det som bygger oss opp, og klarer jeg også å snakke for noen som føler seg tråkket på, så betyr det noe.

— Hvordan definerer du din egen religion nå da?

— En nøktern og romantisk troende.

— Nøktern og romantisk - kan du forklare det litt nærmere?

— Nei. Da blir det bare tøv.

— Etter denne store bevegelsen av kirken, hvor den har blitt mye mykere i kantene, har den mistet noe på veien?

— Nei. Alle mekanismer som fører til at man må bli undertrykket for å bli godtatt, er av det vonde. Kirken har et vell av gode historier som skal virke frigjørende, gi innsikt og være motiverende, den skal mane til empati og humanitet, til alt det som foredler oss.

— Men, men, men…, sier Bjørn Eidsvåg og tenker seg litt om: - Kanskje, kanskje, det er en ting som har forsvunnet litt. Saktmodighet. Kanskje en slags ydmykhet. En forståelse av at man eier ikke hele verden. Kanskje det er mistet?

— Nå driver jo mange og designer sin egen gud, eller sin egen tro, shopper rundt i livssyn og tilpasser alt etter behov - hva tenker du om det?

— Alle mennesker smir sin egen gud. Selv de utenfor Kirken, svarer Bjørn Eidsvåg da, og det svaret er såpass tydelig at vi gir oss med maset der.

Hyggeligst og vanskeligst

Han har et sterkt forhold til Kristiansand og Sørlandet og har vært her ofte. Mye på grunn av Kjell Nupen, men han har også et forhold til landsdelen fordi her var det både hyggeligst og vanskeligst å spille. Og i Fædrelandsvennens arkiv har vi bilder av ham fra debattmøter i Grimstad om kristenrock, og fra et fullsatt Frelsesarme-lokale i Kristiansand, fylt med tenåringer med stjerner i øynene.

Bjørn Eidsvåg fikk trusler, folk ville be for ham, prester og organister advarte mot ham, og på Sørlandet kunne klimaet være nokså tungt. Her må Eidsvåg svare for "kristenrocken" på et debattmøte i Grimstad i 1985. Foto: Arkivfoto

— Når du ser tilbake - hva er det du har fått til? Hvorfor har det gått så bra med deg?

— Jeg tror jeg har vært heldig og truffet tidsånden, sier Bjørn Eidsvåg beskjedent. Etter 26 plater, over 300 sanger og utallige konserter land og strand rundt. Med stadig nytt repertoar. Fordi han er nysgjerrig og også lytter til andres musikk. Og til ny musikk. Nye artister. Og stadig får ideer om prosjekter og samarbeid og andre måter og gjøre ting på.

— Og nå - inspirert av den siste tiden til Kjell - så skal jeg bare stå på. Jeg har fortsatt uskrevne sanger som ligger og brenner. Kanskje et teaterprosjekt på gang, en ny plate er jeg så smått i gang med.

— Er du selv redd for døden?

— Nei. Jeg skal fortelle deg litt hvordan det er. Da min sønn var liten begravde vi hans morfar, og min sønn var veldig redd for død. Det syntes han var skummelt. Men etter begravelsen sa han at nå var han ikke redd lenger. For nå kjente han noen der, forteller Eidsvåg med en stemme som plutselig slår store sprekker. Og føyer til:

— Og sånn har jeg det med Kjell nå. Sånn har jeg det med døden nå. Jeg kjenner noen der. Jeg er ikke redd.

bjørn eidsvåg00001.jpg Foto: Kjartan Bjelland