For få uker siden ble det på Fønix vist en film, en film vi vil definere som en thrillerdrama, med det samme temaet som her. En mann, rundt de førti, møter seg selv som gutt gjennom en kortbølgeradio. Via det møtet greier den voksne å forandre biografien til både seg selv og sin far. Filmen heter "Frequency" og tross sin halsbrekkende selsomme ulogiskhet, makter den å gripe en publikummer og gi en illusjon av troverdighet. Her har Walt Disney tatt for seg det samme temaet: Bruce Willis spiller en førtiårig imagekonsulent, en stresset drittsekk av en suksessrytter. En kveld bryter en åtteåring seg inn hos ham. Og kort fortalt: Det skal vise seg at åtteåringen er han selv, for 32 år siden. Denne Disney-varianten av "Frequency"-temaet er nok ment å være søt, mild og sjarmerende, der "Frenquency" var urovekkende, litt nifs, med stigende spenningskurve og ekko'er som vibrerte i en og vibrerte i en: "Hva er det som skjer!?" Det blir bare ikke søtt og sjarmerende. Det som skal være søtt, blir som en konfekteske uten innhold. Det som skal være sjarmerende, føles like sjarmerende som å låse seg selv ute. For: Historien her føles svært konstruert. Iblant kan det konstruerte i en filmstory fungere stødig nok. Her blir det bare en krampe ut av det hele. Alt føles ulogisk, filmen hever seg aldri opp, det er ingen forløsende "a ha!"-opplevelser, filmer steger halvblindt omkring. Det er som å se sømmene i en kjole som er ment å være lekker, og sømmene er ikke pene engang! Og i samme løypa er Spencer Breslin som skal tolke Bruce Willis' figur som åtteåring. Han har et minespill som en smeltende softis — hele tiden! Om han besitter sjarm? Han føles like sjarmerende som en brukket tannbørste. Og verre: Musikken er av den oversukrede og gnellende overdramatiserte typen. Full musikalsk overdose! Og da, min venn, nytter det ikke at regissøren er kvikk og behendig, og at Bruce Willis yter så langt og så godt han bare makter.Skuespillere: Bruce Willis. Spencer Breslin. Emily Mortimer. Lily Tomlin.