For, nemlig: Dette åpner med spissfindighet. Vi presenteres for et meget vellykket ektepar. Han en fremstående forsker, egentlig legeutdannet. Hun en tidligere anerkjent musiker, med en datter fra et tidligere ekteskap. En urban idyll mer en antydes. Så skjer det ting. Små, vage uromomenter. Som når du merker svak anelse av sigarettrøyk i et rom hvor det ikke skulle ha vært noe sigarettrøyk. Pluss mer nærliggende uro: Det nyinnflyttede paret i huset ved siden, oppfører seg merkelig. Det er her en venter en variant av "Vindu mot bakgården". Men så. Fra å være en film i Hitchcocks ånd, med hans tone, temperatur, kløkt og spenningsvibrering, vokser denne filmen som en byll og ender i en diffus deformitet av dels kjærlighetsfortelling, hvori utroskap, dels en regulær mordhistorie, dels en opphopning av parapsykologiske fenomener. I dette disharmoniske forsøket på å smelte sammen biter og brokker, genrer, former og stilarter, inngår det også, etter hvert, et forstemmende effektbruk. Dét føles som en slags fallitterklæring hos regissøren, og en undervurdering av oss publikummere. Det er som om regissør Zemeckis og manusforfatter Gregg ikke stoler på den gode, gamle Hitchcock-spenningen/strukturen/persontegningen. Nei, han pøser på med den ene overrumplingens ulogiske overrumpling, og han jager etter effekter som etter hvert føles forserte og billige. Men for all del: Mange sekvenser er bygd opp med stor teft, sans og forståelse for den iboende spenning og dramatikks muligheter. Med andre ord: Filmen pirrer ens uro og ens spenningsinstinkter. Harrison Ford kjører på autopilot her, det er Michelle Pfeiffer som både bærer filmen og som utdyper de enkelte scener. Fasit: Spennende, solid thrilleråpning, som desverre deformeres til ulogiske løsninger og effektjag.Skyggen fra fortiden.
USA 2000. Regi: Robert Zemeckis. Manus: Clark Gregg. Produsenter: Sarah Kemochan. Clark Gregg. Jack Rapke.
Skuespillere: Michelle Pfeiffer. Harrison Ford. Katharina Towne. Miranda Otto. James Remar. Diana Scarwid.