Han vil til sin mor, som bestemoren har fortalt jobber i en annen by, jobber der for at han skal ha det godt. Og en dag vil hun komme tilbake til ham. Sier bestemoren. Så, ad visse tilfeldige omveier, får Masao legge ut på denne reisen til sin mor, sammen med den middelaldrende Kikujiro, en døgenikt av en mislykket smågangster. Det skal bli en underlig reise. En reise der Kikujiro først prøver å utnytte gutten Masao rent økonomisk: Han spiller opp pengene hans på veddeløp. De drar videre, på tommelfingeren. Og fra det øyeblikket er filmen en art roadmovie. En roadmovie hvor det bisarre, det barokke, det klovnete er varmt og nært til stede: Kikujiro får idéer. De settes ut i livet, men underveis, i kraft av idéenes egen klossethet, forfeiles målet og meningen. Men, omsider, ad slingrete vei, kommer de to seg videre. Og selve mønsteret Herre/Tjener glir i hverandre, eller skifter. Gjennom sin aggressivitet, frekkhet eller håpløse idéunnfangelser, spiller Kikujiro seg selv fatalt ut over sidelinjen, og gutten Masao vinner det hele tilbake gjennom sin høflighet og vennlighet. Samtidig, sidestilt og likestilt, har filmen en varm bakvegg av ømhet og sårhet. Best illustreres det gjennom synet av hans mor, som har giftet seg, stiftet ny famile. Og gjennom scener der barnet og den middealdrende mannen hjelper hverandre. Takeshi Kitanos regi har en poengtert ro og en langsom, rytmisk smidighet. Men dypest sett finnes det en poetisk tone i bilder og billedrekker, en åndende, "musikalsk" og varm poetisk tone. Og med jevne innslag av en stille, fin symbolikk. Det er Beat Takeshis film, først og fremst. Yusuke Sekiguchi som gutten Masao føles iblant stiv, han beveger seg som om han ramser opp en utenatlært lekse. Beat Takeshi er egentlig regissør og manusforfatter Takeshi Kitano. Når han er skuepsiller kaller han seg Beat Takeshi (han er også musiker og komponist). Og han tolker Kiujiro med lakonisk gjøglertalent, samtidig som han får vist de ømme sidene i skikkelsen. Det gjør han aldri med store fakter, kun med stille uttrykk og pauser. Et varmt, godt klovnenummer og samtidig en klok, poetisk og livsbekreftende film. Bravo! Kikijiros sommer.

Japan 1999. Regi og manus: Takeshi Kitano. Produsent: Masayuki Mori.

Skuespillere: Beat Takeshi. Yusuke Sekiguchi.