Filmatisk er den poengtert, i balanse, med en effektiv bruk av musikk — musikk som utvider og understreker. Men sterkest er selve Det Fortalte. Det er dét som løfter filmen og gir den vide ringvirkninger. For, hør: Filmen forteller hvordan et barns og en tenårings syn på egen kropp og egne funksjoner forringes og forkrøbles gjennom andre menneskers syn, holdninger, artikuleringer om ens egen kropp. Og deres synspunkter er formet ut fra et allment godtatt standardsyn på hvordan en kvinnekropp skal ta seg ut, hvordan en kvinnekropp skal fungere. Margreth Olin våger, etter mange år med undertrykking og derav stor sårbarhet, å stå opp mot dette standarsynet. Bitvis har hun lært seg å akspetere å bli glad i sin egen kropp. Og deri ligger denne filmens sprengkraft. Og denne kraften er faktisk å se på som en form for politisk dokument. Og selvfølgelig: Filmen er også et debattinnlegg som kan tenne forargelse, som kan provosere, som kan vekke jubel og stor applaus. Samtidig fungerer filmen som en hyllest til Mannen. Margreth sier at det er hos menn hun har funnet positive holdninger. Menn har sett forbi standardsynet og hyllet kroppen hennes. Sum: Kroppen min er en viktig liten film, en film som mange, «blinde» og «halvblinde», kan ha virkelig godt av å se.Filmen har vunnet Gullstolen og Publikumsprisen under Kortfilmfestivalen i Grimstad, nylig vant den også Amandapris for beste dokumentar. Kroppen minNorge 2002Regi og manus: Margreth OlinSkuespillere: Margreth Olin og diverse statister