— Jeg gikk jo i Lund bibelklasse som ungdom. Men det var noe annet enn Jesus som trakk meg dit. Det var noen damer der, humrer Fronth.

— Men jeg har nok en åndelig dimensjon i meg, en nysgjerrighet. Og så er jeg altså så heldig å finne dette stedet. Det er et rom som passer meg. Jeg er en åndelig humanetiker som flytter inn i en kirke, sier kunstneren.

For Per Fronth har flyttet verkstedet sitt fra Lumber til en gammel kirke i Kristiansand sentrum, hvor Frelsesarmeen holdt til i over 80 år. Den siste tiden har menigheten Antiokia leid lokalet.

Fronth ble tilbudt huset av sin nå avdøde venn Arne Haukom i 2015, og kunne ikke si nei til muligheten. Etter lang tid med intens bygging og oppussing ble de tre etasjene klare for innflytting i sommer, og det er ikke så mye kirkelig igjen ved bygget.

Kunstneren i hovedrommet i verkstedet som han kaller sitt "åndsreservat". Foto: Reidar Kollstad

Meditativt

Huset ble reist to år etter bybrannen som la Kristiansand i ruiner i juli 1892. Fronth kaller stedet sitt «åndsreservat» og sier han kjenner at det er et rom hvor det er villet mye godt.

— Kirkerom trekker mennesket ned og gjør dem små, slik at de kan få en følelse av at de er en del av noe stort. Vi har jo lært å blåse opp egoet vårt i vesten, men når du kommer inn i et slikt rom blir du tatt ned, og da går du inn i en meditativ tilstand, sier han.

— Du kaller deg selv en åndelig person. Hva legger du i det?

— Det er vanskelig å sette ord på, men jeg er opptatt av mennesket. Det jævlige, vakre, underfundige mennesket. Samtidig er jeg opptatt av livet ved siden av. Man kan rasjonalisere alt ned til empirisk kunnskap, men så er det den siste biten, noe man ikke kan sette ord på. Når du sitter og ser utover et hav eller en stjernehimmel eller på dine egne barn, så kommer det gjerne en tanke om hvor vakkert det er, hvor uforståelig det er og du spør deg selv hvordan alt er skrudd sammen, hva er meningen med mitt liv, hva kan jeg gjøre for andre. Det fins det et slags åndelig rom der, og jeg forsøker å fange noe av det i arbeidene mine, sier Fronth.

Til venstre bildet som tematiserer flyktningsituasjonen, til høyre et motiv av den moderne mannen på en trampoline. Foto: Reidar Kollstad

Dialog

15. oktober har han sin første utstilling i Kristiansand på fem år. Da viser han frem over 30 nye bilder på Galleri Bi-Z. Originalarbeider, vev og trykk. Utstillingen favner flere temaer, blant annet flyktningsituasjonen, som illustreres ved et bilde av barn som leker i strandkanten mens en flytevest kommer drivende inn mot land.

— Hvordan tenker du at du som kunstner kan være en interessant stemme i den debatten?

— En måte å gjøre det på er å holde det oppe på dagsordenen, snakke om det, løfte det frem. Jeg har vært ute i verden og sett mye av dette, og den erfaringen har jeg brukt i arbeidene. Disse barna leker i sjøen, og så kommer det en flytevest drivende. Det tilhører deres fremtid, enten de vil eller ikke. Det er en visualisering, men det er ingen løsning. Jeg vil bare at folk skal få en ettertanke når de ser dette bildet, at de skal tenke en gang til. Jeg tror at jeg som kunstner og samfunnsengasjert person kan være med på å sette en agenda for hva som blir diskutert i et samfunn, og jeg tror mer på dialog enn å hamre inn at jeg har rett, forklarer Fronth, som sier at arbeidet hans i dag bærer preg av at han har en annen ro enn for ti eller tjue år siden

— Jeg må innrømme at jeg til tider kan ha et irriterende stort ego, som også er motoren i meg - det er det som driver meg fremover. Men nå som jeg har familie, samboer og tre barn, forflyttes egoet litt ut på sidelinja og det gir mer tid til refleksjon. Jeg stiller meg spørsmålet hele tida, er jeg nok til stede som familiefar, tar kunsten for mye tid. Jeg scorer høyt på dårlig samvittighet-skalaen, sier Fronth.

Utstillingen på Bi-Z består av over 30 originalarbeider, vev og trykk Foto: Reidar Kollstad

Mye jobb

52-åringen har hatt internasjonal suksess som kunstner, og i desember stiller han ut bilder i Miami. Det hender likevel regelmessig at han har tunge tanker om at det han gjør ikke er godt nok.

— Av og til synes jeg at jeg gjør noe bra. Ytterst sjelden. Det ser jo så lett ut, men jeg betrakter arbeidene mine innimellom og tenker på hvor utrolig mye arbeid som ligger bak. Og alle forsøkene har ledet frem til akkurat dette. Én gang treffer du, og da er du i mål. Og da klager du ikke over de tjue tusen gangene du bomma, du takker for dem. For herregud så kjedelig om man hadde truffet på første forsøk.

Nå som jeg har familie, samboer og tre barn, forflyttes egoet litt ut på sidelinja og det gir mer tid til refleksjon, sier Fronth. Foto: Reidar Kollstad