Sist ble vi positivt overrasket. Jubel og superlativer. En fantastisk sanger og sangskriver. Nå befester og beviser Jonas Alaska at talentet er så stort som vi trodde.Han tar oss med på en reise utenom det vanlige. Jonas Alaska er ikke bare god til å være norsk; han har et internasjonalt snitt i det han gjør. For linkene til Paul Simon, Bob Dylan og McCartney/Lennon er ikke bare kilder; på sitt beste kan Jonas Alaska konkurrere med dem når det gjelder sangskriving og formidling. Og da tar vi med tekstene også. Hans lette, tydelige og lyriske engelsk er en fornøyelse å høre på. En lytteopplevelse i seg selv.
Alaska har med andre den samme evnen som de beste sangskriverne innen pop og rock. Han kan nemlig formidle sårhet og savn, slik som på det nakne og triste tittelkuttet. Det gjør han med like enkle og sterke ord og vendinger som på den Dylan-aktige "How Could I Forget" eller som på den lekne og lystige "Come On And Dance".
Vekslingen mellom død og savn og det som gjør livet lettere å leve var påtagende sist. Det er det også her. Jonas Alaska behersker alle fasetter. Dette skapes selvsagt ikke bare med ord og tekst, men også med instrumentale og arrangementsmessige grep. Produsent Kjartan Kristiansen har sammen med Alaska og musikerne fargelagt dette på en utsøkt måte.
Før det hele avsluttes med den nydelige balladen og den tolvte låten "Christina", har vi vært med på en musikalsk reise som er selve livet for de fleste av oss. Tap, lengsel, drømmer, glede og kjærlighet. Både i ord, melodi og utførelse. At det er en ung mann som Jonas Alaska som gir oss alt dette, var en nærmest sensasjon sist.
Nå er det ikke det lenger. En sensasjon altså. Men det er like sterkt å få befestet at det han gjorde da ikke bare var et blaff. Og akkurat som sist, blir låtene på dette albumet antagelig like vanedannende. Lenge leve!