elizabeth_er_borte-30535352-2523675531-frntl.jpg

«Elizabeth er borte» er en ny vri på kriminalromanen. Hovedpersonen er ikke en skarp detektiv, politibetjent eller journalist, men en dement gammel dame.Maud Horsham mister mer og mer av korttidshukommelsen, men hun vet at det er to ting hun må få svar på. Hva skjedde med bestevenninnen Elizabeth? Og hva skjedde med søsteren Sukey som forvant for over 70 år siden?

Det er bare ett problem . Maud mister hele tiden tråden. Hun husker ikke hva hun gjorde for en time siden. Hun kan være på vei til et sted, men plutselig husker hun ikke hvor hun skal eller hvorfor. Men hun skriver lapper. Mange lapper. Hun husker bare ikke når hun skrev dem. Om beskjedene gjelder i dag, eller om de ble skrevet for en uke siden. Det hele kan minne litt om filmen Memento (2000), bare at Maud ikke tatoverer ledetrådene på kroppen sin. Litt etter litt får leseren et bedre innblikk i de to mysteriene som på en eller annen måte er knyttet sammen.

Ettersom Maud blir mer dement, mimrer hun stadig mer tilbake til barndommen og hvordan hun lette etter søsteren sin. Hun blander sammen der som skjer nå, og det som skjedde for så mange år siden. Man føler virkelig med henne når hun blir mer og mer forvirret, og hvor frustrert hun blir når datteren og hjemmehjelpen lager regler for henne. For hun er jo tross alt en voksen kvinne som bor i sitt eget hjem. Man føler også med henne når datterens irritasjon og sukk sårer en gammel mor. For Maud vet at det er noen ting som irriterer datteren, Helen, hun er bare ikke helt sikker på hvorfor.

Emma Healey har på en hjerteskjærende måte skildret livet til en dement kvinne, og det er denne skildringen som gjør boka verdt å lese. Men dessverre er ikke driven i mysteriene like god. Det er litt stillestående. Men det må kanskje bli slik når det er en dement gammel dame som ikke bare skal løse ett mysterium, men to?

Emma Healey har i alle fall klart å gjøre en ny vri på kriminalromanen, og det skal hun ha honnør for.