Det går en rett linje gjennom alt Amund Maarud har gjort helt siden han var seks år gammel. Det var da han og lillebroren Henrik startet bluesbandet MaarudKara. Nærmere 30 år senere spiller de to fremdeles sammen — Amund på gitar og vokal, Henrik på trommer - men musikken deres er med tiden blitt stadig mer eklektisk. På «Volt», Amund Maaruds tredje album under eget navn, går det i 70-tallsrock og boogie kjørt gjennom et moderne filter. «Sticky» er oppjaget, groovy og sexy som en Queens of the Stone Age-låt. Balladene «Her Favorite One» og «Lovelights» kunne - utstyrt som de er med B3 og effektbehandlede stemmer - vært fra et av de senere, mer melodiøse albumene til The Black Keys. Bendik Brænnes tenorsaksofon understreker et slektskap med trønderbandet Spidergawd. Uunngåelig nok går tankene ofte også til Jack White.
Nes' største gitarhelt spiller tøft, men aldri så briefete at det blir harry. Som sanger er han dessuten blitt riktig sjelfull. Og når komposisjonene hans ikke er veldig minneverdige - tekstene er gjennomgående bleke - har han store mengder selvtillit og overskudd å kompensere med. «Volt» vil være manna for alle som nekter å akseptere påstanden om at gitarrocken er død.