_**MONODRAMA
Hanjo – kvinna med vifta
Av Yukio Mishima
Oversatt av Anne Lande Peters
Med Knut Walle
Scenografi og masker: Tom Berre
Musikk: Ole Hermansen Mofjell**_
Den vesle, 150 år gamle, skolestua i Ny-Hellesund er akkurat nå forvandlet til en liten teatersalong av det japanske slaget. Scenograf Tom Berre har med få ingredienser skapt en eksotisk atmosfære med elementer som alle forbinder med nettopp Japan. Inn kommer så skuespiller og maskespiller Knut Walle i praktfullt kostyme, også det eksotisk, vakkert og ganske sikkert påkostet.
Så utfolder en merkelig fortelling seg. Tre masker finnes i to varianter, en til å ta på seg, med munnen fri, og en til å holde i hånden. Vi møter en gal kunstnerinne som er forelsket i og som passer på en sinnssyk kvinne som er sveket av en mann som hun har ventet på i mange år. Jeg måtte tenke på Peer Gynts Solveig. Så dukker selvsagt denne mannen opp. Kjærlighetsdramaet er et faktum.
Nok en gang viser Knut Walle sin evne til å gestalte flere personer ved hjelp av stemme-modulasjon og ikke minst antydning av dialekter. De tre blir tydelige på denne måten, og enda mer gjennom Tom Berres fantastiske masker. De står der på stativ, de tre hodene. Og i det øyeblikk skuespilleren gir dem stemme og bevegelse, er det som om de stive fjesene blir levende. De endrer uttrykk etter teksten, de viser angst, frykt, forbauselse, sinne, glede – de gjør det selvsagt ikke, men heri ligger maskemakerens store kunst. Det er forbløffende. Så må det også sies at Anne Lande Peters har gitt Mishimas japanske tekst en vakker og poetisk nynorsk form. Lekende lett og elegant følger unge Mofjells rytmer og klanger handlingen.
To norske dikt ble min assosiasjon og inngang til denne forestillingen: «Nærast er du når du er borte. Noko vert borte når du kjem nær. Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikkje kva det er», skrev Tor Jonsson en gang for mange år siden. Og kanskje nokså samtidig skrev Aslaug Vaa de berømte ordene i «Å eiga»: «Fyrst når to men’skjer kan sei til kvarandre. Gå der du vil, du er du! Gjer det du vil, eg er eg – (…..) Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre». Det er norsk, det er japansk, det er universelt.