KRISTIANSAND : Dirigent Nicholas Kraemer gjør Bach på en utrolig innbydende måte. Det er som om uttrykket blir avstreifet barokkens tendenser til overdrivelse og den musikalske vev, tett og intrikat som den er hos Bach, bringes til skue – eller for øret – i en nesten ubegripelig lekker versjon. Når da både orkester, kor og solister så til de grader tilpasser seg denne stilen, blir resultatet noe i nærheten av det fullkomne.
Fremragende akustikk
I dette verket fremstod også Kildens mye omtalte akustikk som akkurat så fremragende som den altså er, i alle fall fra en plass nokså midt i parkett. Ikke en tone gikk jeg glipp av. Luttens stillferdige klimpren nådde øret, de ulike akkompagnerende sammensetninger av instrumenter i resitativer og arier etter som verket skrider frem, ble tydelige, presise og velartikulerte.
Kveldens høydepunkt
Bortsett fra orkesteret som jobber hele tiden, er det koret og ikke minst tenorsolisten (evangelisten) som har de største oppgavene i Johannespasjonen. Og det må sies tydelig: En bedre tenorsolist kan jeg ikke tenke meg i denne oppgaven. Samuel Boden var ekstremt tydelig i tekstuttalen, ja, han nærmest fortalte evangeliet der han sang. Og med forsiktige dramatiseringer, og suverene utbroderinger der Bach slipper seg løs også i resitativene, var han rett og slett på mange måter kveldens høydepunkt. Ikke til forkleinelse for noen av de andre, da. Både sopran— og altsolist har relativt få oppgaver. Også disse var valgt ut fra et klangideal som står ganske fjernt fra for eksempel operaens, eller den svulmende oratorietradisjonen med store kor og ditto svulmende solister. Her lød de enkelt og klart, ukunstlet og rett og slett bare vakkert. Det samme gjelder de to bass-solistene.
En fryd å se
Koret er lite, 24 stemmer, men klinger kolossalt når de skal det, og ellers usedvanlig velinstruert av Marianne Sødal Misje. Og Kraemer kommer vel i så måte til dekket bord, men det var en fryd å se hvordan også han forløste koret fra den ene koralen til den andre. Orkesteret var innstilt på diskret barokkspill, og gjennomførte med eleganse, ikke minst i en rekke ulikt sammensatte ensembler i løpet av verket.
En pasjonsopplevelse
Så ble altså dette snart 300 år gamle utslaget av en svunnen tids fromhetliv, en opplevelse for mer enn 1000 mennesker i Kilden. Savnet vi det sakrale rom? Hva som eventuelt gikk tapt ved selve rommets mangel på religiøs høytidelighet, ble vunnet i Kilden-konsertsalens fantastiske akustikk med en enorm klarhet som resultat. Det ble en pasjonsopplevelse. Selv ikke det nøytrale rom kan ta det religiøse mysterium fra Bach og hans tekstforfattere.