Debattbok
Forfatter: Mattias Gardell
Forlag: Spartacus
«Islamofobi» er et forholdsvis nytt begrep i debatten om islam, så langt ikke registrert i norske ordlister. Islamofobi handler ikke om islam, det dreier seg om våre forestillinger om islam. Denne fobien fører til at vi angriper eller diskriminerer mennesker som kan forbindes med islam uansett hva de står for.
«Det islamofobiske kunnskapsregimets bestemmelse av hva islam er, og hvordan muslimer er», reproduseres til tross for all pålitelig informasjon og ny kunnskap, skriver professor i religionshistorie ved Universitetet i Uppsalas, Mattias Gardell i boken Islamofobi. Hans ærend er å avlive det han mener er misoppfatninger og myter om islam og dens tilhengere, men begrepet islamofobi er såpass tvetydig og politisk ladet at det lett kan slå andre veien. Gardell er svak i analysen av motsanden mot karikaturtegningene og de store terroranslagene til islamistene, ensidig i forhold til islamkritikere som Ayaan Hirsi Alis, selv om han selvsagt har rett i at de fleste terrorister på europeisk jord ikke er muslimer og at vi på mange områder misforstår islam og dens utøvere grovt.
Mattias Gardell tar utgangspunkt i det gamle behovet for å ha syndebukker, for å definere noen som ”de andre”, motsetningen dem og oss, vest/øst, sivilisert/barbarisk svart/hvit og så videre, motsetninger vi kjenner fra Edward Saids studier av Orienten. En gang var det heksene som kjentes truende, en annen gang jødene, nå har vi muslimene. Frykten for at vi står overfor en gedigen islamisering, fører de ytterliggående høyrepartiene inn i parlamentene, og vi er inne i en ond sirkel.
Islamofobiens røtter strekker seg tilbake til korstogene, Det osmanske rikes storhetstid («tyrkerforakten») og kolonialiseringen av den muslimske verden, mener Gardell. I nyere tid kom den kalde krigen og kommunismen som en distraksjon, men så snart den «røde faren» var over, slo politikere, medier, tankesmier, pastorer og andre over til «den grønne faren».
Ikke alt i boken kan overføres til norske forhold. Gardell kan også være vel akademisk i stilen. De ofte provoserende analysene må leses som innlegg i en viktig debatt.