Regi: Kari Nyutstumo
Sjanger: Revy
Sted: Kilden, Multisalen
Det blir feil å si at det er en hyggelig forestilling, koselig er den heldigvis slett ikke. Til det har den for mye brodd. Likevel er det mye her som luner i novembermørket. I hovedtittelen «Ville tulipaner» ligger en symbolikk som blir tydelig i visa med samme navn og ikke minst i presentasjonen av den.
«Sørlandsvisa ei gang for alle» innleder det hele, ei vise med skarp brodd mot sørlanderiet, men akkurat det ble ikke helt tydelig i denne åpningssekvensen. Brodd mot Kristiansand, og saktens også mot Arendal, har Olav Varens udødelige «Då e an fra Krestiansand», presentert med utsøkt snobbestil av Knut Østrådal. Så er det ekstra moro å kunne si at Det dramatiske selskab har noen relativt nye og i alle fall unge medlemmer som gjør seg bemerket i denne forestillingen; Fredrik Landmark i «Ei kjærlighedsvise» av Smestad/Usterud og Nina Lund Feste i «Skitne, syndige meg» av Hangeland/Arntsen.Ganske sterk er «I fred bak ditt gardin» av Brekke/Schultze, ikke minst i måten den ble fremført på av Ole Martin Kyllo. Jens Gundersens eviggrønne «På trammen» får en ganske besk undertone i måten den gjøres på av ekteparet Rosen. Og Øystein Carlsen er nydelig bortkommen i Inger Johanne Mæsels lille stemningsbilde «Åffer kommer aldri spotten på mæ».
De er mange på scenen, flere enn de som kan nevnes her. Helheten er nydelig skrudd sammen av regissør Kari Nyutstumo i et utekafé-landskap et sted på Markens. Et utsøkt ensemble ledsager musikalsk: John Harald Balsnes på klaver, Rolf Kristensen på gitar, Per Elias Drabløs på bass og Trygve Tambs-Lyche på slagverk.Selv om det stundom blir idyllisk, er det ikke langt til den neste kommentaren fra sidelinja, både i hovedtekster og mellomtekster. Selv Vilhelm Krags «Dansen på Uvår» får noe nytt over seg i den spesielle tolkningen som bys her. Men når «Sørlandets hemmelighed» av Benneche/Lind får avslutte det hele, da er vi liksom tilbake i sommeridyllen likevel, og noe av det som var alvor underveis blir avstreifet.