Drama
USA 2010
Regi: Jodie Foster
Manus: Kyle Killen
Skuespillere: Mel Gibson, Jodie Foster, Anton Yelchin, Jennifer Lawrence, Thomas Stewart
Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
Walter Black (Mel Gibson) driver en leketøysbedrift. Han er gift, har to sønner, den ene tenåring, den andre i førskolealder. Vi er i det velholdne USA i våre dager.
Men se: Walter er gått inn i en depresjon. Ingenting interesserer ham. Ingenting engasjerer ham. Han vil helst bare sove. Du kan lese hans depresjon gjennom kroppsspråket: Flatt blikk, passiv gange, monoton stemme. Han reiser vekk og han gjør et mislykket selvmordsforsøk.
Så skjer det noe bisarr og nesten komisk: Ved et uhell, nærmest, begynner han å snakke gjennom en liten, hul bever av tøy, som om den er en slags buktalerdukke. Og det skal vise seg å være virkningsfullt. Depresjonen glir av ham som en ryggsekk.
Parallelt med hans forsøk på å sprenge sin depresjon og bygge opp en ny livsstruktur, følger vi hverdagene til hans tenåringssønn. Deres liv knyttes sammen mot slutten av filmen. Og deri legger vel også filmens grunntone, kanskje dens budskap: Bry dere om hverandre. Husk at det alltid finnes et annet menneske å betro seg til, å søke trøst hos, som er der for deg, like mye som du er der for det andre menneske.
Det er ingen stor film, dette, verken i betydning bred eller dyp. Men den interesserer, i sitt lille format. Vi lar oss fengsle av denne bisarre historien, og regissør Jodie Foster gir oss den i nette, rytmiske bilder og bilderekker, med en skuespillerstab som absolutt forstår hva de er med på og gir forståelsen sitt eget særpreg og sin egen farge. I så måte gir Mel Gibson – igjen! – en urovekkende klok tolkning av Walter. Blant de øvrige skuespillere festner vi oss med Jennifer Lawrence som venninnen til Walters tenåringssønn. Hun formidler margfullt og stramt tro, tvil og opprør i en ung kvinnes. Vi husker henne også som hovedrollen (hun ble Oscar-nominert for den!) i den både vakre, harde og ærlige «Winter’s Bone».