Maktdemonstrasjon

METAL/ROCK

De gamle er eldst høres ofte bare ut som en dum klisjé. De siste årene har blant annet hardtrockende band som AC/DC, Metallica og Iron Maiden bevist at floskelen eller ordtaket ikke er så borte vekk likevel.

Her viser Iron Maiden at de fortsatt er sulten, inspirert og lyst til å gjøre noe mer enn å bare gjenta tidligere suksessformler. «The final frontier» er nemlig en storslått maktdemonstrasjon der Iron Maiden er mer ambisiøse enn på lenge. De bruker 76 minutter på å kile fansen i ørene, og jeg tror jammen at de som bare har hatt jernjomfruene på venteliste, bør ta seg en lytt denne gangen.

Det er godt mulig å lytte og ha det fint hele veien, men albumet er best mot slutten på de to lange, episke og konseptuelle «The man who would be king» og «When the wild wind blows». Steve Harris viser hvilken sterk komponist han er på disse to verkene… Ja, la oss kalle dem for verk.

For Iron Maiden består ikke bare av enormt gode musikere, men også ypperlige komponister. Hør bare den sfæriske og flotte «El dorado». Essensen i låtene er så sterk og så full av substans og dynamikk, at det bare er å legge til side at de bruker litt for mye tid på introer og overganger denne gangen.

Dette britiske bandet har kanskje aldri vært mer populær enn nå. Så fortjent. Og dette er deres femtende album. Det føyer seg pent inn på topp fem-listen over deres beste plater.