Dramatikken fortsetter. Og her avsluttes den også. Det låter fett og tøft. Kaizers smører tykt på, og innholdet er sterkt.

Den obskure og originale historien om Violeta sitt liv mangler sitt sidestykke innen norsk rock både når det gjelder form, stil og innhold. Keiserne fra Rogaland er ambisiøse og pompøse så det holder i dette tredje og siste kapittelet, godt hjulpet av Stavanger Symfoniorkester.

kaizersorchestra.jpg

Låtene har en gjennomgående sterkere dramatikk i seg enn de to foregående platene. Komposisjonene er mer innfløkt, temaene og de stilmessige bruddene er flere, og man må bruke mer tid på å fordøye denne volumiøse pakken.Albumet har ti låter, men er likevel tjue minutter lengre enn de to forgjengerne. Her er det sterke kontraster og mye dynamikk. Allerede på åpneren, "Begravelsespolka", låter det svært. Låten begynner forsiktig med melankolske lyder fra et piano, før vi får et bombastisk drønn av vellyd. For det viser seg kjapt at Kaizers har hatt en god plan med dette pretensiøse verket. En del av planen har vært å la det bare stå til, at her fins ingen grenser.

Men som før så fins det flotte, fine og besnærende låter og melodilinjer inne blant all galskapen. En av dem er den sterke "Aldri vodka, Violeta", som har et fint balladevers og et rocka refreng som fenger og forfører umiddelbart. "Siste dans" er frisk og rocka, og det fins vel egentlig ingen låt man ville ha unnvært her. Det henger ålreit sammen slik som konseptalbum som dette skal gjøre.

Og når vi får den seks minutter lange balladen "Sekskløver" til slutt, er det bare å tenke på hvor sterkt det skal bli å høre Kaizers gjøre konserter igjen.