_Solist:Henning Kraggerud
Dirigent:Rolf Gupta
Kilden, Konsertsalen_
Publikum er ganske annerledes nå enn før. Orkesteret møtes med entusiastisk applaus allerede mens de inntar podiet. Salen sitrer av forventning.
Mozarts wienerklassisisme, Beethovens brytningstid og Schumanns romantikk var hva publikum fikk del i denne torsdagskvelden. Først ouverturen til Figaros bryllup; få ouverturer spenner forventningene som denne. Så var det ikke teppe opp for en storslått opera som fulgte, men derimot en uforglemmelig fremførelse av Beethovens berømte fiolinkonsert. Henning Kraggerud er ikke lenger ung og lovende. Han har for lengst innfridd. Han har en naturlig autoritet på scenen, er fullstendig ujålete, teknisk sikker og besitter en enorm formidlingsevne. Dessuten – så vakkert det er å se når han forlater solistrollen og snur seg til musikerne for å spille med på førstefiolinenes parti. Samspillet med Rolf Gupta og orkesteret var forbilledlig, fra alles side, og aldri har jeg hørt den langsomme satsen så duggfrisk og befridd for all treig sentimentalitet som denne gangen.
Publikum klappet spontant allerede etter første sats. Jubelropene runget også etter sistesats, og det ble ekstranummer signert Ole Bull og Kraggerud.
Schumanns store C-dur-symfoni etter pause, dette formidable verket som bærer publikum gjennom den klassiske symfoniens generelle programerklæring: Gjennom kamp til seier. Leseren må ha meg unnskyldt, men også her ble det faktisk den langsomme satsen som gjorde mest inntrykk. I seg selv er den en kromatisk og kontrapunktisk genistrek, og det ble ganske tydelig i denne fremførelsen. Og så sistesatsen, så optimistisk og så tett på for eksempel Mendelssohns førstesats i den Italienske symfonien, samtidig så typisk Schumann at det er som om brystet vil sprenges.