Norsk asylpolitikk er for lite inkluderende. Menneskerettigheter brytes og asylbarna har det verre enn vi kan være bekjent av. Porten inn til Norge er for trang. Asylintervjuene er for dårlige, og folk som burde
fått bli her sendes hjem til tortur. Folk sulter i hjel i norske gater. Asylsøkere tar livet av seg. Og alt har blitt verre de siste årene.
Omtrent slik kan Rune Berglund Steens "Svartebok over norsk asylpolitikk" oppsummeres. Og det er virkelig en svartebok han har skrevet. Steen later til å være ferdig med å diskutere. Selv om han sier han ikke har det, gir teksten inntrykk av at han har gitt opp tanken om at norske politikere innimellom har noen gode motiver med politikken de legger opp til. Han har gitt opp å drøfte begrunnelsene bak, og fordelene og ulempene ved de ulike tiltakene han beskriver.
Dette er en nokså mørk debattbok. Forfatteren ser utelukkende negative sider ved hvordan norsk asylpolitikk utvikler seg. Håp og gode motiver fins knapt, og da kun i marginale grupper i befolkningen.
Steen serverer en brukbar gjennomgang av de innstrammingene som har skjedd i norskasylpolitikk de siste årene, og han gir oss en lang rekke sterke og triste historier om ulike skjebner.
Det er i disse historiene Steens bok er best, og bringer noe nytt. Han har åpenbart bedre tilfang av ulike asylsøkeres perspektiver og historier enn mange andre som skriver om emnet. Og prinsippet til Steen er viktig nok: Hvis man ikke evner å se asylsøkerens perspektiv, vil vi ikke klare å føre en mer human asylpolitikk.
Hadde han utviklet disse sidene ved boken bedre, kunne den blitt riktig god. Men han bidrar lite til å kildebelegge disse historiene. Og han bruker dem utelukkende til å fortelle at systemet er galt.
Mangel på drøfting og dårlig redigering trekker ned. Boken er for omfangsrik og rotete satt sammen til å fungere helt etter hensikten som klassisk pamflett.
Skal noe fungere som fakkel, må det være lys i det. Her er det for mye aske. Det er ikke veldig opplysende.