ROCK
I løpet av 1976 og 1977 solgte britiske Peter Frampton (60) ufattelige 10 millioner eksemplarer av det doble livealbumet «Frampton comes alive». Etter det har det ikke gått fullt så bra, og de siste to tiårene har det vært langt mellom plateutgivelsene. Hans forrige album, «Footprints» fra 2006, var instrumental.
Her bruker Frampton stemmen sin også, og temamessig kikker han seg litt tilbake i tid både når det gjelder tekst og musikk. Tittelkuttet er en takk til Winston Churchill for at Framptons far kom seg velberget gjennom andre verdenskrig. Han synger historier om barndommen og ungdomstida, og sveiper også innom tunge perioder med rusmisbruk.
Mange ser på Peter Frampton som en viktig og sentral sanger og gitarist fra han var med i The Herd fra slutten av 60-tallet og fram til i dag. De som gjør det vil antagelig like dette albumet godt. Her er rikelig med gitarfinesser og ålreite låter som stilmessig kan karakteriseres som rock, men som også har elementer av soul og blues i seg. Ikke noe mesterverk, men et hyggelig gjenhør.